Kvinnen finnes ikke. Lacan, kjønn og identitetens fantasi

I forrige innlegg utforsket vi Jacques Lacans provoserende utsagn: «Det finnes ikke noe som heter et seksuelt forhold». Vi klargjorde at dette ikke betyr at sex ikke finnes, men at sex, slik Lacan ser det, ikke garanterer gjensidig forståelse eller symbolsk enhet mellom partnere. Snarere avslører sex ofte et grunnleggende gap mellom subjekter.

I dette innlegget ser vi på en annen like forstyrrende idé i lacaniansk psykoanalyse: «Kvinnen finnes ikke».

La oss være tydelige. Lacan benekter ikke at virkelige kvinner eksisterer. Han sier ikke at kvinner som personer ikke finnes. Han stiller spørsmål ved eksistensen av Kvinnen med stor K som en stabil, universell essens eller sannhet om hva det vil si å være kvinne.

Hva betyr det å si «Kvinnen finnes ikke»

Lacans uttrykk «La femme n’existe pas» utfordrer forestillingen om en enkelt, sammenhengende idé om kvinnelighet. I psykoanalytiske termer representerer «Kvinnen» en fantasi konstruert av språk, kultur og den symbolske orden, en plassholder for noe som ikke kan representeres eller defineres fullt ut.

Denne fantasien får ofte form som et ideal. Den nærende moren, det seksuelle objektet, den rene elskeren. Disse bildene formes av kollektive forventninger, ikke av kvinners levde erfaring.

Kulturelle tropefigurer som «manic pixie dream girl» eller «den edle lidende moren» er moderne uttrykk for denne fantasien. De tilbyr trøstende eller tiltalende bilder, men ikke sannheter. Kort sagt sier Lacan. Det finnes ikke én måte å være kvinne på, og ethvert forsøk på å definere kvinnelighet som en fast essens vil til slutt mislykkes.

Det feminine og den symbolske orden

Lacan skiller mellom den maskuline og den feminine posisjonen, ikke som biologiske kategorier, men som subjektive posisjoner innenfor språkets og begjærets symbolske struktur.

• Den maskuline posisjonen ligger ofte nær logikken i den falliske funksjonen. Et symbolsk system organisert rundt å ha, eie, oppnå og bli telt med. Dette systemet er stabilt og ordnet og bygger på tydelige regler og identiteter.

• Den feminine posisjonen defineres derimot av det som overskrider denne logikken. Lacan kaller dette «den andre nytelsen». En form for nytelse som unndrar seg det falliske systemet. Den kan ikke fullt ut representeres i språket eller underordnes symbolske regler. Den handler ikke om eierskap eller mestring, men om noe mer tvetydig, overstrømmende og gåtefullt.

Viktig å merke. Denne typen nytelse er ikke forbeholdt biologiske kvinner. Menn og kvinner kan innta både maskuline og feminine posisjoner, avhengig av hvordan de forholder seg til språk, begjær og den symbolske orden.

Kjønn som fantasi

Sett fra et lacaniansk perspektiv er kjønn ikke en biologisk skjebne og heller ikke en stabil identitet. Det er en fantasistruktur, en måte å organisere erfaringen av begjær og mangel på.

Vi tar ofte i bruk kjønnsidentiteter som en form for forsvar mot usikkerheten ved å være. Disse identitetene hjelper oss å navigere sosiale forventninger, relasjoner og spørsmålet om hvem vi er for andre. Men de er ikke faste sannheter. De er konstruksjoner.

Dette betyr ikke at kjønn ikke er virkelig eller meningsfullt. Tvert imot er det dypt meningsfullt, men det er meningsfullt som svar på mangel, ikke som et speil av en medfødt essens.

Når Lacan sier Kvinnen finnes ikke, minner han oss derfor om at det ikke finnes en enkelt, universell definisjon av kvinnelighet. Det finnes bare individuelle kvinner, hver med sin erfaring, sin måte å navigere språk, begjær og det symbolske på.

---

Hva med mannen

Lacan sier ikke Mannen finnes ikke, men det betyr ikke at han anser maskulinitet som mer virkelig. Snarere passer Mannen lettere inn i det symbolske systemet, fordi den maskuline posisjonen er strukturert rundt den falliske funksjonen. Å ha, å navngi og å bli anerkjent.

Denne strukturen gir en illusjon av stabilitet. Den skaper en følelse av identitet og status. Men den har også en pris. Rigiditet, prestasjonspress og angst for å mislykkes.

Den maskuline posisjonen defineres ofte av presset om å lykkes, å være hel, å legemliggjøre loven. Men liksom fantasien om Kvinnen er fantasien om Mannen også en konstruksjon, like symbolsk, like fiktiv og like formet av kulturelle forventninger.

Forskjellen ligger ikke i sannhet, men i lesbarhet. Den faller lettere sammen med makt, synlighet og symbolsk anerkjennelse. Det gjør den ikke mer essensiell. Bare mer institusjonelt forsterket.

Å leve uten garantier

Lacans arbeid oppleves ofte som urovekkende fordi det tar bort trøsten ved absolutte svar. Det finnes ingen endelig identitet, ingen fullstendig forståelse, ingen seksuell relasjon som smelter to til én.

Dette er likevel ikke en pessimistisk posisjon. Tvert imot åpner den rom for frihet og kreativitet. Hvis vi ikke er bundet til faste roller eller identiteter, kan vi utforske nye måter å være, å relateres og å begjære på.

Ja, denne friheten kommer med usikkerhet. Men den kommer også med mulighet.

Som Lacan minner oss om. Vi defineres ikke av hva vi har eller hvordan vi blir sett. Vi defineres av forholdet til mangel og hvordan vi svarer på den, gjennom tale, gjennom kjærlighet, gjennom kunst, gjennom den kontinuerlige nyoppfinnelsen av selvet.

Konklusjon. Identitet som åpent spørsmål

Å si Kvinnen finnes ikke er ikke å slette kvinner. Det er å utfordre rigide, symbolske definisjoner som reduserer dem til roller, idealer eller stereotype bilder. Det er å bekrefte at det feminine ikke er én ting, og at det er nettopp der styrken ligger.

Likeledes er det å hevde at Mannen finnes bare innenfor et symbolsk system en påminnelse om at denne eksistensen ikke er naturlig eller uunngåelig, men kulturelt produsert og performativ.

Identitet er ikke et produkt, det er en prosess. Ikke en konklusjon, men et spørsmål.
Og i dette spørsmålet ligger rommet for begjær, for å bli til og for forvandling.