Begjærets opprinnelse mellom de to manglene: den fraværende loven og det uendelige blikket

 

Hver menneskelig handling begynner i mørket.

Vi vet ikke hva som vil skje når vi handler, men vi gjør det likevel. Vi spiller med våre handlinger, fra de enkleste til de mest komplekse planene. Denne uvitenheten om konsekvensene kan virke som en svakhet, men er i virkeligheten selve pulsen i begjæret.

Begjær er ikke visshet; det er det motsatte: usikkerhet. Det er realiseringen av noe man ikke har, og som derfor krever endring, bevegelse. Vann, sex, mat, en ny telefon, en ny elsker. Begjær begynner når vissheten stopper og noe rører seg inni oss.

I dag, i en verden mettet av informasjon og kontroll, der alt kan forutses, slukkes begjæret. Subjektet er ikke lenger den som begjærer: de store selskapene begjærer på hans vegne. Unge mennesker føler det som en navnløs tretthet, et fravær av drivkraft. Det er ikke at de ikke ønsker noe, men at de ikke lenger tror det er mulig å ville noe av egen fri vilje.

De to manglene i mennesket

Lacan lærer at menneskets begjær artikuleres mellom to grunnleggende mangler: den ene som konstituerer oss som subjekter i språket (knyttet til den symbolske moren), og den andre, mer ødeleggende, som oppstår når funksjonen som skal begrense og gi mening til dette begjæret mangler (knyttet til den symbolske faren).

Den første er den strukturelle mangelen, som oppstår når vi går inn i språket. Når vi taler, ledet av dem som tar vare på oss, representanter for det morslige begjæret, mister vi livets umiddelbarhet: noe blir stående utenfor ordene, i et limbo av uvitenhet som, hvis man ser for nøye på det, kan bli til galskap. Det er den opprinnelige angsten for det som ikke kan navngis, som når noen sier «et farlig dyr er i nærheten», men vi vet ikke hvilket dyr, hvor nært, eller hvor farlig. En tvil knytter seg til en annen, og slik bygger sinnet seg selv.

Dette fraværet er det som vekker bevegelsen i begjæret. Vi søker alltid et objekt, et blikk, en idé som lover å fylle det umulige. Det er mangelen som holder oss i live, som driver oss til å skape, elske, tenke.

Og som Lacan sa  (nesten som en universell lov) begjær (hos én) er den Andres begjær. Dette ser man tydeligst i seksualiteten: den sanne nytelsen oppstår når man på et vis vet at det finnes begjær i den andre («Money can’t buy me love», som Beatles sang). I hverdagen er signalene mer tvetydige, men begjæret springer også ut fra en mangel i den Andre som projiseres i oss, eller mer presist, fra det man tror den Andre mangler og som man selv kunne tilføre, og slik frigjøre en del av egen glede ved å tjene som kar for den fremmede mangelen.

Men det finnes også en annen mangel, mer farlig og patologisk: den som oppstår ved en svikt i den symbolske orden, når Faderens Navn ikke klarer å opprettholde verden. Det handler ikke om den virkelige mannen noen kaller «pappa», men om funksjonen som innfører lov og mening, den som skiller de sannsynlige begjærene, arvet fra det morslige feltet, fra de som faktisk er mulige. Når denne funksjonen er fraværende eller svekket, står subjektet ubeskyttet.

De to blikkene: mellom begjær og lov

Når Faderens Navn mangler, den funksjonen som definerer verdens logikk ved å innføre loven, finner ikke morsblikket lenger noen grense; det blir uendelig, krevende, altomsluttende. Da risikerer barnet å bli morsens falliske objekt, vesenet som skal fylle hennes innbilte mangel. Og det stedet, å være fallos for den Andre, er det mest kvelende av alle, for der er det ikke tillatt å begjære.

Når morsblikket mangler, blir farsblikket stivt: en kvelende og dødelig vei som dikterer at det bare finnes én riktig måte å leve på, og hvis ikke, kollapser verden. Når loven påtvinges uten begjær, blir verden gold, uten ømhet og lek.

Derfor er den symbolske faderfunksjonen, som kan utføres av en mann, en kvinne, et rettferdig ord eller til og med et kunstverk, ikke å undertrykke, men å åpne rommet der barnets begjær kan puste uten skyld.

Det er verdt å huske at når vi snakker her om den symbolske faren eller det morslige blikket til den Andre, snakker vi ikke om konkrete personer, men om funksjoner. Faderfunksjonen er ordet eller loven som innfører en grense, som skiller og organiserer verden. Den utøves ikke alltid av den biologiske faren: det kan være en lærer, en institusjon, en religion eller til og med en rettferdig handling. Morsfunksjonen, derimot, er den til den opprinnelige Andre, den som ønsker oss velkommen inn i språket, som gir oss navn og holder oss oppe. Begge registre kan bo i enhver kropp, uavhengig av kjønn eller slektskap.

Morsens begjær overføres med kraft, for det føles først i barnets kropp, mens den symbolske loven kommer senere, i barndommen, og læres i ordet, i den gesten som skiller uten å ødelegge. Livets mest delikate oppgave er å forvandle dette arvede mandatet fra begge foreldrene til et begjær man kan gjøre til sitt eget, vel vitende om at det aldri helt er det.

Når begge krefter balanseres, lærer subjektet den vanskeligste formen for kjærlighet: å begjære uten å eie, å ta vare på uten å binde. Og i denne skjøre balansen slutter manglene å være hull som sluker, og blir horisonter som kaller.

Arvens vekt

Begjær trenger risiko. Det lever av usikkerhet. Derfor betyr det bibelske uttrykket «hedre din far og din mor» ikke å adlyde dem, men å anerkjenne den symbolske vekten av det de representerer. Å akseptere at vi kommer fra dette vevet – og fra disse traumene – noen ganger klønete, noen ganger såret, og at vi bare ved å erkjenne grensene deres kan frigjøre oss: det er veien til emosjonell frihet.

Og slik aksept er ikke å overgi seg. Det er å slutte å forvente at den Andre skal endre seg. Å forstå at den virkelige faren, med sin skyld og sin tilbaketrekning, ikke er den symbolske, og at andre symbolske fedre alltid finnes i nærheten. Og at moren har sitt eget begjær, og barnets er et annet, forskjellig.

Kjærligheten, som språket, er aldri helt gjensidig. Man elsker alltid i én retning, for det finnes ingen perfekt kommunikasjon, ingen perfekt relasjon (det finnes ikke noe seksuelt forhold). Den Andre, med stor A, svarer aldri helt, og likevel fortsetter vi å tale til den, be den lede og beskytte oss, prøve å gjøre den lykkelig. Men det er nettopp i dette stillheten at begjærets verdighet ligger: det fortsetter å bevege seg selv når det ikke finnes noe ekko.

Begjærets gjenfødelse

Barnets begjær, det som senere vil bli kalt «hans eget», selv om det alltid veves sammen med den Andres, dannes ikke gjennom tale, men gjennom eksempel. Å oppdra barn er ikke, slik mange tror, å påtvinge verdier, men å vise hvordan man lever sitt eget begjær, å si til barnet: «jeg begjærer, og jeg overlever det». Å si: «jeg gjør det hjertet mitt lengter etter», enten som yrke eller som en handling av forsoning med livet. Det er å vise hvordan man holder en lidenskap levende, selv blant ruiner.

Noen ganger viser det seg i enkle gester: en far som fortsetter å skrive selv om ingen leser ham, en mor som bruker timer på en hage som vil dø om vinteren, eller på et sosialt prosjekt dømt til å mislykkes, uten å forvente anerkjennelse. Når et barn er vitne til denne stille staheten og forstår den som et uttrykk for begjær, kan også han gjøre denne livsbevegelsen til sin egen, selv om den i sannhet alltid kommer fra den Andre.

For hver skapelse, et dikt, en beslutning, et liv, begynner med ikke å vite. Og kanskje er begjærets høyeste skjebne ikke å finne sitt objekt, men å fortsette å bevege seg til tross for sin umulighet. For det finnes ikke noe seksuelt forhold, men det finnes ordet; den resten som, uten å forene helt, holder oss i live.