Den fragmenterte moren og begjærets grammatikk. Hvordan våre skygger blir til.

For tre tusen år siden, i en brutalt patriarkalsk verden, bestemte det jødiske folket at den som ble født av en jødisk mor, skulle regnes som jøde. Det var en liten sprekk i patriarkatets mur, en stille seier som ga kvinnen en grunnleggende makt: å være porten inn til identiteten.
Men denne grunnleggende makten er ikke uskyldig; den skjuler den mest tvetydige kraften, selve kilden til all nevrose: morens begjær og blikk (Seminar X)

Rabbinerne forsto noe vesentlig: det første et menneske absorberer – språket, rytmene, gestene, blikket, ritualene for renselse og sosial samhandling – kommer ikke fra faren. Det kommer fra moren. Hun er det første universet, det opprinnelige filteret for virkeligheten. Hun bestemmer, bevisst eller ubevisst, hva som skal nevnes og hva som skal forties, hva som skal vises og hva som skal skjules. I en fiendtlig verden er moren både tilflukt og grense: det som beskytter, men også det som begrenser.

Faren, slik Lacan teoretiserte, trer inn senere. Han er Loven, snittet, den faste rammen som skiller barnet fra den opprinnelige sammensmeltingen med moren. Moren er bakken; faren er trafikkskiltet som viser hvordan man skal gå på den bakken.

Fra psykens perspektiv er det lettere å definere moren enn kvinnen. Kvinnen kan oppfattes som et uendelig spekter av mulige variasjoner: prostituert, helgen, skaper, ødelegger, kropp og fravær. Moren derimot kan reduseres til en grunnleggende funksjon: å amme, lære, beskytte. Men bak denne tilsynelatende enkelheten ligger den mest kraftfulle og tvetydige styrken i menneskets eksistens.

Denne helligheten som tilskrives moren, er ikke bare teori. «Morens hender er hellige», pleide min mor å si. Jeg trodde på det som et dogme i mange år. I mange samfunn beskytter denne idealiseringen hennes alderdom og sikrer gjensidighet: å ta vare på den som tok vare på deg. Det er en symbolsk transaksjon som forveksles med kjærlighet. Men denne helligheten har også en mørk side: den gjør moren til en hellig, uangripelig figur, slik at hennes begjær ikke kan stilles spørsmål ved, mens hennes blikk blir til lov.

Og her ligger sakens kjerne:

Moren lærer ikke bare barnet å se, hun lærer det også å ikke se.

For å beskytte familiens skjøre arkitektur trekker mange mødre tykke gardiner foran virkeligheten. Ikke for å skjerme for solen, men for å dekke over det uutholdelige. Den mest skadelige av alle er den som henges foran en ufullkommen far. I et psykisk overlevelsesinstinkt forsvarer moren ham, rettferdiggjør ham, idealiserer ham, for å nekte mannen hun valgte er i bunn og grunn å nekte sin egen beslutning og dømmekraft. Slik oppstår en pervers logikk: hvis han feiler, er det hennes skyld fordi hun ikke forutså, kontrollerte eller reparerte feilen.

I denne stilltiende pakten fritas faren for ansvar, og dysfunksjonen blir evig. Barnet ser da ikke to figurer, men én samlet front: en uangripelig og spøkelsesaktig far, holdt oppe av omfavnelsen til en hellig mor som beskytter ham. Begge deler er løgner. Faderens Lov, som burde sette grenser, blir nøytralisert i dette lukkede kretsløpet. Dermed beskytter morens hellighet ikke bare faren, men sikrer også barnets blindhet. Den patologiske sammensmeltingen består, forkledd som familiær harmoni.

Morens tyngde er det mest innflytelsesrike i barnets utvikling. Det er verdt å fordype seg i dette, for morens arv viser seg i to grunnleggende, forskjellige men sammenvevde krefter: hennes begjær og hennes blikk.

Morens begjær (Seminar IV) er en usynlig kraft, gåten som grunnlegger sønnens subjektivitet. Det er spørsmålet ethvert barn stiller uten ord: Hva vil hun av meg? Å bli elsket er ikke nok; han må vite hvilken plass han har i hennes begjær.

For barnet er dette begjæret et avgrunnsdyp. Hvis moren begjærer for mye, risikerer han å bli objektet som tilfredsstiller henne. Hvis hun begjærer for lite eller på en uforutsigbar måte, vil han være dømt til å lete, i alle kvinner han møter, etter ekkoet av det første begjæret. Hans kjærlighetsliv vil avhenge av om han klarer, eller ikke klarer, å unnslippe rollen som den som skal fullbyrde moren. Den faderlige funksjonen, når den finnes, innfører grensen: «Hun begjærer deg ikke hele tiden; det finnes en verden utenfor hennes kropp.»

Morens blikk (Seminar XI), derimot, har en annen kvalitet. For jenta er historien annerledes. Hun står ikke først og fremst overfor morens begjær, men hennes blikk. Hun lærer av moren hvordan man begjærer, hvordan man venter, hvordan man tilbyr seg, hvordan man skal handle, elske og hate. Moren overfører ikke bare sin kjærlighet, men sin måte å se verden på, og å se seg selv i den. I dette blikket oppstår speilet for kvinnelighet: jenta ser hvordan moren blir sett, og derfra bygger hun sitt eget begjær.

Gutten spør seg: Hva vil hun egentlig av meg?

Hans oppgave er å tyde gåten om sin egen verdi. Det er ikke nok å gjøre henne lykkelig; han må gjette hvilken plass han har i hennes fantasi. Er jeg hennes prins, hennes trøst, hennes mesterverk? Hans maskulinitet vil bygges i den grad han klarer å flykte fra fristelsen om å være svaret på alt hennes begjær.

Jenta spør seg: Hva ser hun i meg?

Hennes utfordring er å tyde kodene for kvinnelighet. Hun lærer å se seg selv med morens øyne, og internaliserer et mønster: Blir jeg sett som skjør, mektig eller begjærlig? Hennes kvinnelighet blir formet i den grad hun godtar eller gjør opprør mot dette første speilet, som viser henne ikke bare hvem hun er, men hvordan hun må bli sett for å eksistere i verden.

Begge spørsmålene kretser i bunn og grunn rundt anerkjennelse. Gutten søker å definere sitt vesen gjennom morens begjær; jenta definerer sitt gjennom hennes blikk. Begge merkes for livet av denne første og avgjørende kjærlighetsgrammatikken.

Morens blikk fester, ordner og definerer: «Du er slik.» Det er kraften som størkner barnets imaginære identitet.
Morens begjær derimot mangler, søker og beveger: «Hva skal du bli for meg?» Det er den symbolske sprekken hvor språket siver inn, der mangelen og muligheten oppstår.

Dette samspillet mellom kreftene bestemmer den psykiske arkitekturen:

• Når blikket dominerer og begjæret tier, blir barnet til en statue: perfekt, lydig, ubevegelig. Livet blir en form han ikke tør bryte.

• Når begjæret flommer over og blikket ikke holder igjen, blir barnet et spøkelse: rastløst, uten form, dømt til å søke å bli sett. Eksistensen blir et ekko av et spørsmål uten svar.

Men hos jenta endres ligningen. For henne er ikke det maternelle blikket bare definerende; det blir internalisert og blir hennes første speil. Jenta lærer å se seg selv i morens øyne. Hun grer håret i det lyset, lever i den refleksen. Hvis moren ser på henne med ømhet, blir verden et sted hvor hun kan eksistere med fylde. Hvis hun ser på henne med dømming eller forakt, blir verden et evig tribunal.

Som voksen vil hun ubevisst søke å gjenskape dette første speilet: i elskeres anerkjennelse, i venninners blikk, i sitt eget speilbilde i glasset. Hun gjentar gesten som formet henne, i et forsøk på å forsone seg med den versjonen av seg selv moren lærte henne å se – og å dømme.

Slik faller morens blikk med en avgjørende asymmetri:

• Hos gutten former det en identitet i spenning med Loven (den faderlige).
• Hos jenta bygger det et speil som kan fange eller frigjøre, men som alltid vil være grunnlaget for hennes måte å forholde seg til verden på.

Den psykiske helsen avhenger til slutt av en skjør balanse for begge: å bli sett uten å bli fastlåst, og å bli begjært uten å bli fortært.

Når moren mangler: den foreldreløse og mosaikken

Hva skjer når det første universet forsvinner? Når det ikke finnes noen mor, men bare erstatninger: den kalde rutinen til en sykepleier, en institusjons upersonlighet, den lånte ømheten fra en slektning. I dette tomrommet forsvinner ikke begjæret og blikket, de eksploderer i fragmenter. Hver omsorgsperson gir et løsrevet stykke av puslespillet: en stemme, en lukt, en vane. Barnet internaliserer ikke én figur, men et arkipelag av avbrutte nærvær.

Denne mosaikken kan bli en forbannelse eller en fødsel. For den foreldreløse er oppgaven ikke å huske, men å skape en myte om opprinnelse. Han må bygge en fortelling som svarer på det grunnleggende spørsmålet: Ble jeg forlatt fordi jeg ikke var verdig, ble jeg reddet av tilfeldighet, er jeg noens feil eller utvalgt av en merkelig skjebne? Livet hans vil bli, bevisst eller ikke, en søken etter et svar.

I denne eksistensielle sprekken avgjøres fremtiden. Hvis han finner et språk – ordene i et dikt, linjen i en tegning, melodien i en sang, gløden i en sak – til å gi tapet et navn, utfører han den endelige alkymien: han forvandler forlatelsen til symbolsk kraft. Såret blir til kilde. Hvis han mislykkes, blir han fanget i et identitetslimbo, hengende mellom tusen fremmede blikk og intet eget begjær.

Fraværet av den virkelige moren blir derfor et eksistensielt kall: å skape en symbolsk mor. Den foreldreløse må føde henne ut fra sin egen mangel. Marilyn Monroe formet henne i celluloid, i glansen av en offentlig figur – et vesen av lys og begjær som alle kunne se på, for å skjule jenta som aldri ble sett. Hun, som så mange andre, gjorde såret til et kall: å bli begjært for å kompensere for aldri å ha blitt elsket betingelsesløst.

For i siste instans overskrider foreldreløsheten biografien. Alle er vi, et sted i vår psyke, foreldreløse for mening og rent begjær. Vi blir født av en mors kropp, ja, men det er bare første akt, dyreisk og tilfeldig. Den virkelige fødselen, den som gjør oss menneskelige, skjer i språket. Det er handlingen til subjektet som, ved å skille seg, ved å navngi sin smerte og fortelle sin egen hukommelse, river seg løs fra den ubevegelige statuen og det rastløse spøkelset for endelig å kunne si: Jeg er.