Den pulserende psyken hvordan det Reelle, det Symbolske og det Imaginære puster gjennom livet

Erfaringen vår er ikke en ubevegelig stein, men en puls. Den slår i takt med dagens vær, med stemningene som besøker oss, med de usynlige lovene som stammen vi tilhører har risset inn i oss. Vi lever nesten aldri i det stille sentrum av det symbolske mennesket (Figur 1), den knuten der Lov, Begjær og Mangel holder hverandre fast uten å kvele, tre stramme tau som aldri helt ryker.

Figur 1

Noen blir født på jord som ikke gir etter under livets tyngde: faste rammer, navn som ikke svikter, en horisont med færre spøkelser. Men kunsten å forbli i det sentrumet er ingen arv, den er et håndverk. For noen få reiser motstandskraften seg naturlig, som de lekene som alltid retter seg opp uansett hvor hardt de blir slått. For de fleste av oss er arbeidet mer beskjedent og edelt: å vende tilbake, gang etter gang, hver gang livet slår oss ut av balanse, å lappe sammen mens vi går.

Freud hørte trommen, Lacan skrev partituret. Vi lager musikken gjennom psykens tre registre:

• Det imaginære: speilenes og identifikasjonens rike, det jeg ser det derfor vet jeg.
• Det symbolske: ordenes, rollenes og lovens arkitektur, veven som plasserer oss og binder oss, den som sier hvis jeg kan navngi det finnes det.
• Det reelle: det som aldri passer i ordboken, traume, tilfeldighet, hullet som avbryter mening.

I diagrammene som følger er hvert register en sfære som utvider seg og trekker seg sammen. Den prikkede trekanten av LOV (L), BEGJÆR (D) og MANGEL (K) er scenen hvor de danser. Når en sfære vokser for mye gir de andre etter, formen strekkes, stemmen endres.

Loven setter verdens mål. Begjæret er feberen etter noe annet. Mangelen er hulrommet som setter oss i bevegelse. Gjennom dem løper nytelsen, ikke stille glede men overskudd, den tilfredsstillelsen som noen ganger gjør vondt, som spinner rundt det umulige objektet for begjæret, objektet a, lite som et punkt men glupsk som et sort hull. Rundt det får nytelsen farger: CDJ (den kroppslige driften), Jφ (den falliske tilfredsstillelsen av prestasjon og eierskap) og JA (den hengivne gløden i å behage Den Andre).

Mellom disse kronbladene skjuler det seg tre torner som preger våre dager: angst, når kroppen berører bildet, hemning, når Loven presser for hardt, og symptomet, når vi oppfinner en løsning som ikke løser og likevel vender tilbake igjen og igjen og bringer en merkelig fred (Figur 1).

To pulser ligger under alt dette. Freud visste det: Eros, som binder og vever, og Thanatos, som løser opp og driver mot utløsning. Grekerne sang det som spenningen mellom moira, mål og skjebne, og hybris, overskridelse. Nietzsche drømte det som et par: Apollon, form, grense, symbol, og Dionysos, kropp, overskudd, ekstase. Psyken vår er deres slagmark og deres forsoning.

Med dette kartet i hånden kan vi gå inn i tre hverdagsscener.

I. Et rom kalt Tap Såret fra det Reelle

Med bare ett ord kan du få verden til å kollapse.

I Tragediediagrammet blir det Reelle tungt som bly. Det tykner og fyller luften. Det Imaginære blir overfylt av faste scener: den tomme stolen, den tause telefonen, døren som ikke lenger åpnes. Det Symbolske krymper til beinet: ordene blir hule, ritualene mister skarpheten, timene mister mening (Figur 2).

Figur 2

Sinnet trygler om mening. Det forklarer, forhandler, forsøker å inngå pakter med skjebnen, med Gud, med djevelen. Kroppen går samtidig inn i CDJ: søvnen brytes, appetitten blir ujevn, en rastløs uro beveger seg fra rom til rom på jakt etter grunn. Hemningen tynnes ut, man ville gitt hva som helst for å redde det som gikk tapt. Angsten blomstrer i sømmen der bildet sårer kroppen, der det symbolske hvisker trassig: det burde vært annerledes.

Symptomet tar scenen: gjentakelse, søken, bekreftelse, igjen og igjen. Og den hysteriske spørsmålsflammen stiger, skarp og uten svar: Hva er jeg for Den Andres begjær nå som den elskede, jobben, den drømte fremtiden er borte?

Hvis grunnmuren var sterk holder knuten, og smerten finner en rytme som gjør tilbakevending mulig. Hvis ikke kaller det blottlagte hjørnet av Mangelen på eldre ruiner. Uten den stabiliserende funksjonen til Faderens navn mister kompasset magneten sin. Det nåværende tapet vekker det første. Som i Ødipus er det ikke slik at skjebnen begynner i dag, men at stykket avslører det som hele tiden var skrevet i strukturen.

II. Kontoret der Loven blir til tyranni Tyngden av det symbolske

Det finnes dager da et eneste uhyre sluker luften.

Frister nærmer seg, prosedyrer formerer seg, hemningen regjerer. Ingen gjør det de ønsker, alle sirkler rundt fantasien om å behage Den Andre. Angsten stikker ved hver uregelmessighet, et tall som ikke går opp, en tvetydig epost, en manglende signatur. Symptomet blir forutsigbart, lister for å kontrollere lister, polering over polering til oppgaven ligger begravd under steril perfeksjon.

Dette er Mesterens diskurs i bevegelse. En S1 befaler: produktivitet, effektivitet, til rett tid. Arbeideren, det stengte subjektet ($), slites stille ned. Objektet a blir overskuddsnytelsen, gløden i å ikke feile under det dømmende blikket.

Kretsen næres av Jφ, nytelsen ved prestasjon, rang og måling. Søvnmangel og kroppslig spenning pulserer med CDJ. Og på kartets kant stikker en reell nål Loven ved hver uforutsett hendelse (Figur 3).

Figur 3

Det tvangspregede spørsmålet svever over hvert hode: Kan jeg miste jobben min? Ingen måling kan svare på det. Anerkjennelsen hoper seg opp som sand, og kretsløpet fortsetter. Thanatos applauderer gjentakelsen. Eros må gripe inn, trekke en linje mellom ferdig og perfekt, tegne prosessen slik at det Imaginære kan mykne Loven, gjøre én virkelig prøve. Det handler ikke om å trosse orden, men om å gi mål til Loven slik at språket tjener livet og ikke fortærer det.

III. Klippen kalt Begjær Angrepet fra det Imaginære

Og plutselig tennes kroppen.

I Seksuell opphisselse (Figur 4) blir det Imaginære et fyrtårn, kroppen som bilde, magnetisme, rytme. En liten lokkelse, objektet a i form av et blikk, en stemme, en duft, fanger oppmerksomheten. Fantasien bygger scenen, og nytelsen begynner å kretse rundt det umulige objektet. Det kan aldri nås, slik er begjærets struktur.

Figur 4

Driften presser og finner sin grense i det Reelle gjennom orgasmisk utløsning. Thanatos tar sin skatt, og kretsen starter på nytt. Hemningen tynnes ut, slik den skal i erotikkens rike, men det Symbolske kan ikke forsvinne. Det må i det minste gi en enkel grammatikk: samtykke, grenser, delt mening. Med dette ankeret kan JA, nytelsen knyttet til Den Andre, og Jφ, den falliske nytelsen, bli intense men forståelige. De utelukker ikke hverandre, de samstemmer.

Diagrammet taler tydelig. Sex handler sjelden om sex. Det er iscenesettelsen av en fantasi rundt objektet a, som ofte driver mot hjørnet av perversjon, i Lacans tekniske forstand, der subjektet tar Lovens plass og i den gesten søker å bli sett, lagt merke til, anerkjent, bevist å eksistere. Igjen og igjen lukker spillet kretsen, gjennom Den Andres begjær (JA), gjennom den falliske glansen av erobring (Jφ), og gjennom den kroppslige nytelsen (CDJ) som tømmes ut i det Reelle.

Når det Symbolske blir for tynt, oppstår symptomet: en tvangsmessig seksuell rutine som lover lindring, men bare gjentar scenen med nye kostymer, nye aktører, samme manus.

Kunsten å vende tilbake

Hvis du lytter nøye, vil du høre rytmen.

Morgen: det Imaginære stiger, speil, skjermer, planer.
Midt på dagen: det Symbolske dominerer, roller, mål, eposter.
Natt: det Reelle trer inn, tretthet, nyheter, uforløste minner.

Dette er ikke patologi, det er puls. Håndverket består i å merke hvilket register som holder takten, å kjenne hvor sømmen varmes opp, og å velge, for denne timen, stinget som balanserer det Reelle, det Symbolske og det Imaginære.

Derfor betyr det første bildet noe. Det symbolske mennesket er ingen avgud, men et fyrtårn. Vi lever ikke i likevekt, vi vender stadig tilbake til den. Som Sisyfos som finner mening i oppstigningen, som Nietzsches evige gjenkomst, der det å bekrefte kretsløpet, selv smerten, er å bekrefte livet. Noen dager vender vi tilbake tre ganger før lunsj, andre dager finnes det ingen lunsj i det hele tatt.

Hemmeligheten er ikke viljestyrke, men teknikk:
en ærlig setning som navngir det unnavngitte,
en linje som gjør den abstrakte loven gripbar,
en prøve som lar det Reelle tale,
et pust som bringer kroppen tilbake i tid.

Psyken er ikke et problem som skal fikses, men et stoff i evig vev. Når en sirkel sveller trenger du ikke en ny identitet eller en ny teori, du trenger en motvekt.
Hvis det Reelle blir tungt, støtt deg til det Imaginære og det Symbolske, bilder, ord og delte navn som bærer deg.
Hvis det Symbolske kveler, gi deg selv kunst, lek og uttrykk slik at det Imaginære kan puste.

Gi arbeidet tid. Tid visker ikke ut, den mykner og binder.
Med tålmodighet holder knuten igjen.

☕ Hvis dette innlegget berørte deg og du ønsker å støtte arbeidet mitt, kan du spandere en kaffe:

ko-fi.com/maxsegali

Din støtte hjelper meg å fortsette å skrive, tegne og veve refleksjoner som forener psyke, kunst og liv.