Hvorfor drømmer vi dyr? Tyngden av det Reelle

 

Drømmer er sinnets hemmelige arbeid, en nødvendig fiksjon vi må fortelle oss selv for å tåle den uforståelige virkeligheten i hver dag. Kroppen ligger stille, men i det stille teateret av den sovende bevisstheten hviler den ikke. Alle dyr sover, men bare noen av oss har ord til å tyde det vi drømte neste dag.

I det skjøre rommet mellom oppvåkning og glemsel øver kroppen, husker og åpner noen ganger gamle sår. Spørsmålet om hvorfor vi drømmer er både biologisk og poetisk: drømmen tilhører samtidig nevronene og værenens myte.

De første pattedyrene bar allerede i seg drømmens arkitektur. Når en rotte løper gjennom en labyrint, skyter nevronene dens et mønster som senere vil gjentas under søvn. Det er en øvelse uten bevegelse, en stille framføring av erfaring bak kulissene. Drømmen kan derfor være prisen vi betaler for erfaring. Ved å drømme etablerer vi hukommelse, for å bevare sine historier må hjernen gjenoppleve dem.

Likevel er drømming ikke bare gjentakelse, men kondensering: sammensmeltingen av mange erfaringer i ett enkelt bilde. Det primitive dyrehjernen, med svært få “ord”, klamret seg til bilder for å bearbeide begjæret. Hos mennesket er kondenseringen både språklig og nevral. I ett eneste drømmebilde kan flere ord, minner og affekter smelte sammen til en kompakt metafor som alltid, alltid peker mot det som ønskes. Hos dyr skjer den samme prosessen på et enklere plan: lukten av fare, skyggene av flukt, ropet fra en partner, den flyktige sulten. Nervesystemet lærer å assosiere, komprimere og forutse. Forbindelsen mellom lyd og bilde er spiren til språket, som finnes hos mange dyr. Når en lyd fremkaller et bilde, er meningen født.

Kanskje var det der det symbolske ble født: i det øyeblikket en luftvibrasjon begynte å representere noe fraværende. Med den erstatningen sluttet livet å være umiddelbart og ble formidlet; persepsjonen ble forvandlet til tolkning. Og enhver tolkning åpner et mellomrom mellom det som sees, det som føles, og det som sies.

Det mellomrommet er det imaginære; området av bilder, identifikasjon og begjær. Dette området, forskjellig fra den ordnede verden av språk (det symbolske) og fra erfaringens umulige kjerne (det reelle) har tyngde fordi det er ladet med sansning. Det er den delen av oss som skjelver når et bilde av tap dukker opp. Det er også grunnen til at traumer så ofte vender tilbake som bilder og ikke som ord. Et traumatisk bilde er et fragment av det Reelle som aldri helt kom inn i det symbolske; det bryter gjennom språket, taler med et annet leksikon, eller fester seg som et syn eller en kroppslig følelse.

Det Reelle motsetter seg symbolisering fordi det skjer utenfor meningskoordinatene. Når noe hender som ikke kan absorberes av ordene og strukturene vi bruker for å forstå verden, blir det stående som en ren hendelse, rå, usigelig, uløst. Når det Reelle trenger inn i det Imaginære, brytes drømmen. Inntrengende minner dukker opp, mareritt, den uopphørlige gjentakelsen av en uutholdelig scene.

Veien ut består ikke i å tie bildet, men i å føre det tilbake til talen; å la det symbolske metabolisere det. Det vi kaller «samtaleterapi» er nettopp dette: en prosess av psykisk fordøyelse, en re-symbolisering av det som hadde blitt sittende fast, rått og ufordøyelig, i bilde og affekt.

Å snakke om et traume er å gjeninnføre tid i det tidløse. Hvert presist ord er en liten seier for syntaksen over kaoset, for sekvensen over samtidigheten. Språket visker ikke ut såret, men lar det få en plass i historien, i stedet for å gjentas i det uendelige i det Imaginære.

Hvorfor drømmer vi dyr?

Fordi det Reelle er for tungt å bære mens vi er våkne.

Det Reelle er så forvirrende at det skaper ekko av forståelse som gjentar seg i drømmen. Kanskje tolkes det slik: min mor, et hus; fjellet, ekteskapet; havet, døden. Alt er dypt personlige tolkninger, knyttet til et unikt og individuelt leksikon. Drømmen er måten hjernen metaboliserer det umulige på, og omdanner rå sansning til mening. Den menneskelige vri består i at vi drømmer ikke bare i bilder, men gjennom et slags språk. Der oppdaget Lacan at det ubevisste alltid taler, i et språk som ligner drømmens: metaforer og metonymier, forskyvninger og kondenseringer. Vi oversetter den tause kondenseringen av dyrehjernen til begjærets mørke grammatikk.

Hver natt møter dyret vi er det talende vesenet vi har blitt. I det møtet smies virkeligheten på nytt – halvt husket, halvt oppfunnet, alltid ufullstendig, men tilstrekkelig sammenhengende til å føre oss mot lyset fra en ny dag, litt klokere enn før.