Løgnen som holder oss i live: Beslutningen om å tro

 


Ingen kan virkelig se helt gjennom oss. Vi er alltid alene, ikke i sentimental forstand, men i en strukturell. Hver handling av kommunikasjon må krysse et uoverstigelig gap. Selv når noen sier «jeg forstår», brytes forståelsen gjennom deres eget symbolske filter. Resten, det som betyr mest, forblir usagt, usett, uoversatt.

Og likevel fortsetter vi. Vi forelsker oss, vi ber, vi lager planer. Vi handler som om vi kunne bli sett helt, som om noen en dag kunne forstå oss. Dette som om er ikke en illusjon, men et valg; kanskje det eneste som gjør livet mulig.

Lacan sa at det finnes ikke noe seksuelt forhold. Han mente ikke at kjærlighet ikke finnes, men at det ikke finnes noen perfekt korrespondanse mellom ett vesen og et annet. To subjekter passer aldri helt sammen; mellom dem innfører språket sin permanente avstand. Vi finner opp fantasier for å gjøre denne avstanden utholdelig; fantasien om å bli kjent, valgt, ønsket, fullendt. Denne oppfinnelsen er ikke et bedrag, men en skapende handling, et valg.

Å tro på kjærlighet, på Gud, på en god fremtid; alt deler den samme strukturelle gesten. Vi velger den vakre fiksjonen om å være kjent fremfor den rå sannheten om å være grunnleggende ukjennelig. Ikke fordi vi er blinde, men fordi en sannhet uten fiksjon ville gjort oss stumme.

Ja, vi er alltid alene. Men denne ensomheten er også det som gjør tro mulig. Løgnen om at vi blir sett holder oss i live; det er poesien vi skriver mot stillheten i det Reelle.

Symbolenes trøst

Hvert brorskap, hver religiøs menighet eller politisk bevegelse bygget på idealer om brorskap bærer i seg en stille motsetning. Den taler solidaritetens språk, men når et medlem virkelig faller, er ekkoet av ensomheten ofte høyere enn den hjelpende hånden.

Og likevel blir folk. De møter opp, gjentar ordene, tegner tegnene. Ikke av naivitet, men av begjær; en lojalitet ikke til det som er, men til det som bør være. Å falle i absolutt ensomhet er grunnleggende annerledes enn å falle mens man velger å forestille seg at en hånd en dag vil nå deg.

Å tilhøre, selv symbolsk, gir form til vår ellers formløse ensomhet. Emblemet, ritualet, det delte språket; dette er tilflukter for begjæret. Vi vet at de er menneskelige oppfinnelser, skjøre som myter, men deres eksistens er det trassige valget som lar oss møte verden uten å fortvile.

Troen på solidaritet er ikke forventningen om at andre alltid vil være der; det er handlingen å bestemme at selve ideen fortjener vår omsorg.

Idealet blir det vi beskytter, selv når det ikke beskytter oss. Kanskje er dette den mest verdige formen for tro: å holde opp symbolet lenge etter at vi har sluttet å forvente at det skal redde oss.

Myten om det ubetingede

Vi liker å forestille oss at kjærlighet kan være ubetinget (særlig i familier), at den er grenseløs, tilgivende og ren. Men ingenting menneskelig unnslipper betingelser. Hver hengivenhet, hver lojalitet, hver ømhet eksisterer innenfor grenser: tid, utmattelse, misforståelser, den langsomme erosjonen av forventning.

Det finnes alltid et punkt av ikke mer enn dette. Et øyeblikk hvor tålmodigheten brister, eller stillheten tar over omsorgen.

Og likevel fortsetter vi å tro. Vi foretrekker fiksjonen om grenseløs kjærlighet fremfor sannheten om dens grenser; ikke av uvitenhet, men fordi denne troen holder oss oppe. Å forestille seg uendelighet innenfor det endelige er måten begjæret fortsetter å puste på.

Noen ganger skimter vi noe som ser ubetinget ut; et foreldres offer, en fremmeds nåde, en venn som lytter når ingen andre vil. Men dette er ikke universelle lover; de er enkeltstående, lysende hendelser. De minner oss om hva vi lengter etter, ikke om hva som er garantert.

Kanskje kjærlighetens storhet ligger ikke i å være uendelig, men i motet til å late som den er det. Drømmen om det ubetingede er poesien som gir våre grenser en vakker form.

Poesien mot stillheten

Vi lever på fiksjoner, men de er ikke falske. De er kappen som holder sammen begjærets skjøre arkitektur. Drømmen om det ubetingede, symbolet på solidaritet, den vakre løgnen om å bli fullt kjent; dette er de modige formene vår utholdenhet tar.

Å tro, selv når vi vet bedre, er ikke svakhet. Det er handlingen som lar oss overleve sannheten.

Til syvende og sist er vi alene. Men denne avgrunnsdypt ensomheten; som jordens ensomhet, hengende i universet omgitt av ufattelige avstander; er det som gjør livets poesi mulig. Nettopp fordi ingenting garanterer oss, fordi ingen stemme virkelig svarer fra tomheten, fortsetter vi å tale, elske og forestille oss. Ut fra denne uendelige avstanden flimrer mening et øyeblikk; og det flimret er alt.

Comments

Post a Comment

Popular posts from this blog

Unmasking Evil: The Truth Behind Our Darkest Desires

Image
Evil, as an action, could be a thought, but that is usually forgotten, a damned intranscendent mental Sin. In general, evil is only evil when it becomes action and comes out of us as a manifestation of our darkness. But, as an action, it is not inherently evil; rather, it is evil only in relation to other actions or, better yet, perceptions of actions—interpretations. Above all, evil is a function of one's relationship with one's manque, the fundamental lack that structures one's desire. Most of the time, what is evil is not determined by an external reaction, but by the accusation of one's inner Other, nor by the moral codifications that attempt to define it. Rather, evil’s true weight emerges in the subjective coordinates of one's own lack, in how one's act situates itself in relation to this void that constitutes one. In Lacanian psychoanalysis, the subject is always structured around the manque-à-être—the lack of being. It is this absence that fuels desire, ...
Read more

The Anxious Cat: The Case of Q

Image
Everybody who has had pets knows that they all have unique personalities, fears, and desires, and in some cases, they can experience emotions such as shame, guilt, playfulness, and anxiety. I have been living with a cat for some time now. During this period, I have learned to understand him beyond his normal behavior; I can recognize when he is anxious. In Lacanian psychoanalysis, anxiety arises from the delicate and ever-shifting interplay between three fundamental registers of human psyche: the Imaginary, the Symbolic, and the Real. The inherent tension and potential for disruption within their interconnectedness generate anxiety. Here's a brief breakdown: The Imaginary: This realm encompasses identification, the ego, and the formation of the self through specular images and identifications with others. It is where we develop a sense of bodily unity and coherence, primarily during the mirror stage, when an infant recognizes themselves in the mirror. This sense of self, however,...
Read more

The Cat F. and her object of desire

Image
There is a toy the cat I live with, F., loves. A small, insignificant object by itself—a hair band—but for her, it is everything. She plays with it, run with it, and then—loses it. Again and again, it disappears under the sofa. At first, I thought it was mere accident, an unfortunate consequence of her wild enthusiasm. I would retrieve it (with difficulty, moving the whole big and heavy sofa), place it back in front of her, and she would resume the game. Then I noticed something strange: F. was not merely losing the toy—she was hiding it, pushing it carefully under the sofa and then wait. Not searching for it, not retrieving it herself, but waiting for it to come out, like a mouse. This is the game. Not the toy, not the having of it, but the not having it—the game of waiting. Lacan taught us that desire is not for the object itself, but for the dream of having it, and the wonderful things that it will make us feel. The objet petit a , that little elusive remainder, is not what we want...
Read more