Lucifers vei og dens motsetninger
Lucifers vei skinner alltid. Den lover selvstendighet, uavhengighet, nytelse uten grenser, et sted utenfor Loven. For den nevrotiske, som lever i spenning med normen, som et subjekt under “loven”, høres det ut som øyeblikkelig frigjøring: å drømme om å oppheve den virker som den mest radikale gesten av frihet.
Likevel bryter ikke det luciferiske opprøret kjeden; det snur bare leddene. Det er en kjede vevd av begjær, som bytter rekkefølge, inverterer rollene og innsetter en ny tyrann. Der Faderen en gang sto, trer nå Jeg-et frem, eller verre, Overjeget. Autoriteten skifter maske, men ikke logikk.
Den luciferiske fortellingen er både speil og labyrint: speil, fordi den viser at trangen til opprør mot reglenes undertrykkelse springer ut innenfra; labyrint, fordi den lover en frigjøring man aldri virkelig når frem til.
Lucifers opprinnelse
Lucifers “biografi” finnes ikke som en sammenhengende fortelling i Bibelen; den er en kulturell konstruksjon vevd gjennom århundrer, der oversettelser, myter og teologiske tolkninger overlapper hverandre og må nøstes opp.
Alt begynte med en oversettelse i Vulgata (400–500-tallet). Hieronymus oversatte det hebraiske heilel ben-shájar – “morgenstjernen” i Jesaja 14:12 – som lucifer, altså “lysbæreren”. I sin opprinnelige sammenheng handlet avsnittet ikke om en engel, men om kongen av Babylon, og var del av et hånsdikt over hans fall – et politisk dikt som sammenlignet hans overmot med stjernen som skinner før daggry og forsvinner når dagen gryr.
Med tiden mistet den kristne eksegesen sammenhengen og leste passasjen som en allegori over Satans fall. En historisk satire ble dermed forvandlet til et teologisk myte, og navnet “Lucifer”, som tidligere bare beskrev et flyktig lys, ble til egennavnet på den falne engelen.
Lenge før dette fantes motivet om fallet allerede i de gamle apokryfene. I Enoks bok (300-tallet f.Kr.) opptrer figuren Azazel, en engel som trosser den guddommelige orden ved å lære menneskene “forbudt” kunnskap, eller ved å nekte å bøye seg for Adam. Hans historie gjentar den prometheiske arketypen: den som stjeler ilden – kunnskapen – fra gudene for å gi den til menneskene, og som betaler med sin egen undergang.
Prometheus bringer ild, Jan Cossiers, 1637.
Dette spredte materialet ble senere systematisert gjennom middelalderens teologiske syntese. Kirkefedre som Augustin, og senere Thomas Aquinas i Summa Theologica (400–1200-tallet), ga fortellingen sin form. De var enige om at årsaken til fallet ikke var lærdommen, men hovmodet: stoltheten over å ville bli lik Gud. Augustin og Gregor den store formulerte denne tolkningen, og Aquinas fullførte den: Djevelen “elsket seg selv til forakt for Gud”.
I denne konteksten ble uttrykket “Non serviam” (“jeg skal ikke tjene”) populært i middelalderen, og tilskrevet Lucifer som selve symbolet på hans stolthet – selv om uttrykket aldri forekommer i Bibelen i Satans munn (i Vulgata står det i Jeremia 2:20, uttalt av Israel).
Men det mest vedvarende symbolet på den kristne Lucifer ble ikke født av teksten, men av bildet. Hornmotivet – i dag uatskillelig fra djevelen – stammer fra en lang forvandling av eldgamle guddommer.
I den gresk-romerske verden ble guder som personifiserte livskraft, fruktbarhet eller ekstatisk rus – som Zeus, Pan, Faunus, Mithras og Dionysos/Bacchus – ofte fremstilt med dyreattributter eller i hybride former, for å uttrykke deres evne til å bevege seg mellom det guddommelige og det dyriske. Hornene, enten de var av okse eller vær, symboliserte nettopp denne skapende kraften og forbindelsen til naturen.
Da kristendommen arvet dette billedspråket, ble betydningen snudd på hodet: det som tidligere uttrykte liv, begjær og forvandling, kom nå til å bety hovmod, begjær og synd. Slik ble Bacchus’ ansikt – beruset, skjeggete og kronet med eføy – smeltet sammen med Lucifers skikkelse, og ut av dette synkretismen ble den vestlige tradisjonens djevel født: en fornedret gammel gud, bærer av horn og skygge.
Romersk støpt terrakotta av Jupiter (Zeus) med værhorn, 1. århundre e.Kr.
Den moderne Lucifer
Den moderne fremstillingen av den falne engelen ble fastlagt på 1600-tallet gjennom John Miltons store litterære syntese. I Paradise Lost (1667) skapte Milton en karismatisk og tragisk Lucifer, som erklærer: «Better to reign in Hell than serve in Heaven.» Siden da har Lucifer blitt inngravert i den vestlige kulturen som symbolet på den prometeiske autonomien, et emblem for den som foretrekker riket av sitt eget begjær fremfor himmelens tjeneste.
På 1800-tallet ble dette bildet forsterket av den esoteriske og romantiske estetikken, særlig gjennom okkultisten Éliphas Lévi (egentlig Alphonse Louis Constant). Det var han som skapte den moderne figuren Baphomet, tenkt som en symbolsk syntese og ikke som en templarisk eller bibelsk arv. I sin illustrasjon forestilte Lévi seg en androgyn, bevinget guddom med horn, som forener motsetningene i seg selv: det guddommelige og det dyriske, det maskuline og det feminine, lyset og skyggen.
Med Lévi forvandles Miltons litterære Lucifer til et symbol på kunnskap og overskridelse, og lukker sirkelen som forener teologi, myte og alkymi i ett moderne bilde av opprøret – et nytt bilde, født av et århundres fantasi som søkte å forsone fornuft og mysterium.
En skildring fra 1856 av sabbatsgeiten fra Dogme et Rituel de la Haute Magie av Éliphas Lévi.
Lucifer som djevel
Forestillingen om Lucifer som djevel er i stor grad en sen konstruksjon. Frem til Romerrikets fall var lucifer et vanlig latinsk uttrykk som betydde “lysbærer”, “morgenstjerne”, og ble til og med brukt positivt i kristendommen. I påskeliturgien omtales Kristus som lucifer matutinus – morgenstjernen – og det fantes faktisk en Sankt Lucifer av Cagliari på 300-tallet.
Som vi har sett, ble identifikasjonen av Lucifer med Satan befestet etter Vulgata, gjennom allegoriske lesninger som ble styrket blant kirkefedrene og i middelalderen, og som Milton senere forseglet i litteraturen.
I den bibelske hebraiske verden fantes det derimot ingen “demonenes fyrste” i opposisjon til Gud. Ha-satan (“motstanderen”) opptrer snarere som en anklager i det guddommelige råd (i Job, Sakarja), ikke som en selvstendig mørk guddom, men underordnet Gud. Tanken om at “det onde er fraværet av det gode” (privatio boni) stammer ikke fra hebraisk tradisjon, men er en augustinsk formulering, arvet fra gresk filosofi og tilpasset kristendommen. I Tanakh, den hebraiske bibelen, kan ordet ra‘ (“ondt”) betegne både ulykke og menneskelig urett, uten å forutsette et selvstendig ondt vesen.
Kort sagt: Den Lucifer vi forestiller oss i dag er et kristent og middelaldersk sammensurium, med gresk-romerske ekkoer og rik ikonografi – mye yngre og mer menneskelig enn vi pleier å tro.
Den perverse veien
Likevel fortsetter “Lucifers vei” å fascinere, fordi den uttrykker den perverse løsningen (se innlegget om strukturen): å invertere budet, en revolusjon som ikke fører noe sted – som hos Giuseppe Tomasi di Lampedusa i Leoparden: “endre alt for at ingenting skal endres.” For nevrotikeren, som klamrer seg til den Andres lover, hvisker Lucifers vei: “Hvis du ikke kan adlyde Faderen, så vær selv den som befaler.” Men denne tilsynelatende frigjøringen er en felle: subjektet bytter bare en form for trelldom mot en annen, og bevarer den samme logikken under en ny maske.
Denne logikken gjenlyder i dagens markeds- og selvhjelpsspråk: “Vær deg selv”, “gjør hva du vil”, “vær fri”. Men å befale seg selv er ikke frihet; det er en ny form for trelldom. Subjektet fanges i en egen lov som bare er skyggen av den forrige. Det frigjør seg ikke, men gjentar begjærets kjede. Samtidig dommer og fange, lever det under en frihet som i virkeligheten bare er definert ved kontrast til Faderens lov, og forblir bundet til dens logikk.
Om frihet og symbolsk ansvar
Den virkelige friheten består ikke i å tilegne seg tronen til Gud eller djevelen (slik den perverse strukturen gjør), men i å avstå fra tronen selv. Det handler ikke om å ta den Andres plass, men om å omforme hans symbolske rom. Lucifers fall – enten forstått som egen beslutning eller guddommelig straff – lærer at lyset bare kan eksistere i nærvær av skyggen. Å kreve et absolutt lys er å gjenta Overjegets logikk, som alt ser og intet tåler. Sett fra dette perspektivet er det gode og det onde ikke absolutte motsetninger, men poler i et felles bånd, et kontinuerlig forhold der hvert av dem bare eksisterer i kontrast til det andre.
I lacaniske termer er valget mellom Gud og Lucifer ingen reell utvei, men et falskt dilemma: to sider av samme mynt. Begge uttrykker Herres-logikken – enten i lydighet eller i opprør – og opprettholder dermed den samme strukturen av avhengighet.
Sinthome og virkelig frigjøring
Den sanne utveien, slik Lacan foreslår, er sinthome – den særlige knuten som hvert subjekt oppfinner for å bo i sin mangel uten å måtte fornekte den. Det handler ikke bare om å finne en aktivitet som forflytter ubehaget (skriving, analyse, arbeid), men om å omplassere den symbolske Faderens sted: ikke den biografiske faren, men den kjønnsnøytrale autoritetsfiguren som vedvarer som bakgrunn for traumet. Sinthomet flytter denne figuren inn i et eget symbolsk orden, støttet av ordet, rytmen og de andre som subjektet vever mening med.
Uavhengighet er ikke et luftspeil av penger eller makt, det er en form for ansvar. Den begynner med omsorg for seg selv, men blir virkelig først når den strekker seg mot andre mot et verk, en samtalepartner, et publikum som tar imot og forandrer det man skaper. I denne symbolske sirkulasjonen slutter friheten å være en nektelse av Faderen og blir et delt forfatterskap.
Veien ut ligger ikke i det høyeste motsetningsforholdet, men i å skape et nytt ord, ydmykt og ufullkomment, i stand til å tale uten frykt om den særegne mangelen hver og en bærer.
Vi vet alle hva som skjer med oss, og hvor det gjør vondt, helt fra barndommen av, men vi klarer ikke alltid å uttrykke det på en konstruktiv måte. Her ligger den grunnleggende funksjonen til psykoterapi og den lacanske tenkningen, for det er nettopp i måten å si det på at friheten forankres.
Når den symbolske Faderen slutter å være en indre dommer og blir et symbolsk publikum, lesere, studenter, barn, ansatte, fellesskap, stakeholders, går subjektet fra underkastelse til forfatterskap. Men for at denne bevegelsen skal være frigjørende, må retningen være nedover, mot den konkrete andre, ikke oppover, mot sjefer og autoriteter, med mindre de innlemmes i publikum, der scenen for underkastelse bare forlenges.
Friheten bekreftes ikke gjennom makten man utøver, men gjennom ansvaret overfor dem som er avhengige av ens ord.
Denne overgangen er bare ekte dersom den blir erkjent. Ellers fortsetter vi å måle oss i suksess og nederlag mot en Andre som ikke lenger er der, og som aldri var der, den symbolske Faderen som fortsatt fastsetter målestokken.
Der ligger frigjøringen, ikke fordi subjektet behersker meningen, men fordi det aksepterer å være stedet der meningen oppstår. Friheten forveksles ikke lenger med tronen, men gjenkjennes i stemmens plass. Det er ikke nødvendig å utslette Faderen eller erstatte ham, det er nok å fordele lyset på nytt.
For å følge tråden
Når i livet ditt har du falt i fellen med å snuspe kjeden — å bytte herre, men forbli slave — i stedet for å skrive den om på nytt, det vil si å finne opp din egen knute?
Comments
Post a Comment