Bedraget i begjæret: Fra lyst til kjærlighetens fiksjon

 

Lyst begynner som et ekko, ikke som en gnist. Den oppstår når vi forestiller oss at noen ønsker oss. At det finnes en skjult flamme i deres blikk. Denne forestilte ilden vekker vår egen. Begjær speiler begjær. Vi ønsker fordi vi tror vi er ønsket. Sirkelen er berusende. Vi projiserer en fantasi på den andre og jager den, mens vi tror at vi jager den andre.

Likevel er denne første lysten lettere å løse opp enn vi tror. I det øyeblikket vi ser at ilden brenner i vår egen fantasi, svekkes forhekselsen. Den andres kropp var aldri kilden til vår lidenskap. Den var skjermen der vårt eget savn ble speilet. Når vi innser dette, mister lysten sin tyranni og blir energi igjen. En levende puls vi kan nyte uten eierskap eller skyld.

Men så kommer vendingen.

Tenk på den stille uroen mens du venter på en melding fra noen du elsker. Du sjekker telefonen, og hjertet hopper ved hver varsling. Dette er ikke den rå lysten etter en kropp, men noe mer raffinert og på sin måte mer tyrannisk. Det er en omvendt lyst. En lyst til å bli ønsket, å bli husket, å bli valgt som gjenstand for den andres oppmerksomhet. Objektet for ditt begjær er ikke lenger den fysiske tilstedeværelsen, men et tegn fra den andre: en melding, en telefonsamtale, et lite digitalt spor som bekrefter at du finnes i deres tanke. Vi lengter etter selve tegnet fordi vi tror det bærer løftet om lykke. Som bevis på at fantasien er gjensidig. Men også dette er en illusjon.

Dette er kjærlighetens siste fantasi. Behovet for anerkjennelse skjuler en mer subtil skuffelse. Når vi elsker, ønsker vi ikke bare den andres kropp. Vi ønsker deres anerkjennelse. Vi lengter etter tegn, ord, gester som bekrefter fantasien om å bli sett, kjent, valgt. Vi tror at stillhet skjuler mening, at fravær bærer et hemmelig budskap, at en emoji eller fraværet av en emoji inneholder sider av ufortalte historier. Kjærligheten gjør den elskede til det Lacan kalte det subjektet som antas å vite. Den som angivelig bærer nøkkelen til vår sannhet. Den som vi tror vet hvem vi er under alle masker.

Her ligger den grunnleggende motsetningen.

Behovet som kommer fra lyst er fantasien om å gi. Vi projiserer vårt begjær utover og forestiller oss at den andre ønsker oss.

Behovet som kommer fra kjærlighet er fantasien om å motta. Vi forventer fra den elskede en bekreftelse på vår identitet. Et tegn på at vår eksistens betyr noe for dem.

Lyst er illusjonen om å tilby. Kjærlighet er illusjonen om å bli besvart.

Denne dynamikken tilhører ikke bare filosofien. Den utfolder seg i alle menneskelige bånd. Hver relasjon bygger på en delt fiksjon. To eller flere mennesker som blir enige, bevisst eller ubevisst, om å holde levende en historie med delt mening. Vi er som to prosjektorer som kaster hver vår fantasi på den andre, og vi ser bare det som overlapper. Når denne historien sprekker, når rytmen i begjæret mister samklang, vakler forbindelsen. Den ene taler fra en fantasi, den andre fra en annen. Ordene kommer fremdeles, men de møtes ikke lenger.

Avstand og stillhet gjør dette særlig synlig. En partner reiser. Kommunikasjonen svekkes. Den delte fortellingen begynner å løse seg opp. Fantasien om perfekt forståelse blir umulig å holde. Ventingen på en melding blir et rom hvor våre usikkerheter og våre fantasier klinger sterkest. Men dette er ikke en tragedie. Det er sannheten om alle forhold. Kjærlighet er ikke en permanent tilstand, men en kontinuerlig forhandling mellom fantasier. Den overlever når begge kan erkjenne at båndet ikke er en åpenbaring, men en skapelse. Noe som skrives om igjen og om igjen. Melding for melding. Øyeblikk for øyeblikk.

Hvert bånd er delvis. Hver person er et speil av en annen mangel. Ingen fullender noen. Kjærlighetens modenhet ligger ikke i å finne den som fyller oss, men i å akseptere at hver forbindelse er et samarbeid mellom begjær som aldri helt sammenfaller.

Lyst, kjærlighet og omvendt lyst er ikke veier ut av ensomheten. De er måter å snakke den på, gi den form, gjøre den utholdelig og noen ganger til og med vakker. Begjær vil alltid bedra. Det er dets natur. Men når denne bedraget blir sett klart, blir det selve læringen. Å elske klart er ikke å flykte fra illusjonen, men å gå gjennom den våken. Å forstå at hver fantasi vi deler, fra lystens varme til den engstelige ventingen på en melding, er både vårt fengsel og vår frihet. Fellen ligger ikke i begjæret selv, men i å tro at ekkoet er den andre sin stemme.