Godhet: friheten i å mykne blikket

 

Godhet kan virke som om den kommer fra verden, men den begynner i måten vi ser på.

I det øyeblikket vi mykner blikket vårt, blir den harde indre dommeren stille, og livet ser ut til å svare i samme tone. Et mildt blikk inviterer en mild verden. Det er nesten alkymisk. Det indre forskyves, og det ytre gjenspeiler den forskyvningen.

Fellesskap bygget rundt godhet, enten de er religiøse, broderlige eller bare vennegrupper, skaper en følelse av beskyttelse. Det er en livsviktig illusjon. Selv om vi i siste instans vandrer gjennom livet alene, fordi vi alltid er ufullstendige og alltid mangler noe som ikke kan gjenopprettes, er det disse fiksjonene av fellesskap og omsorg som holder oss oppe. De fjerner ikke vår ensomhet, men de gir den en varmere form.

For noen uker siden opplevde jeg et øyeblikk av klarhet. På én dag, som i en jungiansk synkroniseringsdrøm, kom tre uventede gaver til meg fra mennesker jeg knapt kjente. To par sko, et rengjøringsmiddel og en ekstra tallerken med nachos på restauranten. Alt gratis. Gavene var små, men følelsen var enorm. I flere dager følte jeg at verden hadde lagt en myk hånd på skulderen min. Jeg gikk som en som ble båret av en usett strøm av god vilje. Alt i livet som trengte forbedring sluttet å bety noe. Alt føltes som om det kom til å gå bra.

De som naturlig utstråler godhet vokste ofte opp med følelsesmessig stabilitet. En far som satte grenser uten vold. En mor hvis blikk ga rom i stedet for å sluke det. Disse tidlige strukturene bygger et selv som ikke er redd for å gi. Resten av oss, som kommer fra dysfunksjonelle familier, må lære det senere. Vi lærer gjennom feil, gjennom analyse, gjennom å reparere det som aldri ble formet. Denne læringen blir en gjenoppbygging av det indre landskapet, en stille rekonstruksjon av det symbolske huset vi bor i.

Når vi legger merke til slike øyeblikk og kjenner takknemlighet for dem, uansett hvor små de er, skjer det noe viktig. Været betyr mindre. Pengene betyr mindre. Kroppens problemer betyr mindre. Takknemlighet omorganiserer tyngden av ting. Problemene forsvinner ikke, men de mister grepet.

Beslutningen om å oppfatte godhet gjør sårene våre lettere, som om kantene deres har blitt mykere.

Denne bevegelsen berører noe åndelig. Kanskje var det dette Jesus mente da han sa elsk din neste som deg selv. Buddha lærte at medfølelse åpner veien til frihet. Rumi sa vær en lampe eller en livbåt eller en stige. Epiktet minnet oss om at mennesker handler slik de tror de må, og derfor må vi møte dem med mildhet. Ulike språk, én bevegelse av sjelen. Når blikket ditt blir mildt mot andre, blir det mildt mot deg selv. Såret blir en ledsager i stedet for en fiende.

Godhet helbreder ikke ved å lukke sår, men ved å endre deres betydning.

Den forteller oss at mangel ikke er skam. Den lærer oss at vi kan gi uten å eie, ta vare på uten å kontrollere, og motta uten å forhandle. Et mildt blikk er en frigjøring av det indre rommet. Det holder oss i bevegelse. Det holder oss åpne. Det holder oss levende.

Men hva er det egentlig vi blir frigjort fra? For å svare på det må vi vende oss mot begrepet Den Store Andre.

Jacques Lacan, den gåtefulle franske psykoanalytikeren som så begjær der andre så logikk, foreslo at mye av det vi tror er våre egne valg, i virkeligheten blir diktert av noe han kalte Den Andre, den symbolske orden som omgir oss, taler gjennom oss og stille former måten vi lever på. Jeg foretrekker å kalle det Den Store Andre, fordi det føles enormt, diffust og kraftfullt, som en usynlig sosial atmosfære vi puster inn uten å merke det.

Den Store Andre er ikke en person. Det er en abstrakt størrelse som finnes i språk, kultur og forventning. Den forteller deg hva som er normalt, hva som er godt, hva som er suksess, hva som er nederlag. Den bestemmer mye mer enn vi vil innrømme, fra favorittmaten din til identitetsfølelsen din og valg av karriere. Og det merkeligste er at den gjør alt dette ubevisst. Vi adlyder uten å vite at vi adlyder.

Lacan mente at oppgaven til psykoanalysen ikke er å ødelegge Den Store Andre, fordi det er umulig å tre helt utenfor språk og kultur, men å gjøre dens lover synlige, å avsløre grammatikken i vårt ubevisste liv. Når disse skjulte reglene kommer til syne, kan vi begynne å handle med litt mer bevissthet og litt mindre trelldom.

Vi kan ikke unnslippe Den Store Andre, men vi kan redusere den.

Det er her filosofi blir praktisk. Å redusere dens påvirkning handler ikke om opprør eller å bryte med kulturen din. Det betyr å lære å skille mellom det som virkelig tilhører deg og det som bare er arvet. Det betyr å spørre hva du virkelig vil, i motsetning til hva du har blitt lært å ville.

For noen begynner denne reduksjonen med å forlate overtro, å slutte å lese varsler i tilfeldigheter eller overlate avgjørelser til skjebnen. For andre betyr det å stille spørsmål ved foreldreforventninger eller kulturelle manus som tidligere virket hellige. Ideen er å krympe den indre territoriet til Den Store Andre og gjenvinne litt mer symbolsk plass som er din egen.

Dette er ikke en heroisk form for frigjøring. Det handler ikke om å drepe et monster. Det ligner mer på å stille inn en radio. Den Store Andre vil alltid summe i bakgrunnen, men du kan justere volumet, filtrere bort støyen og høre din egen frekvens tydeligere.

Det kan være selve arbeidet med frihet. Ikke å leve uten Den Store Andre, men å leve med den bevisst. Når du ser trådene, kan du begynne å danse på en ny måte.

Når vi mykner blikket, når vi retter det mot de små gode tingene vi mottar hver dag og kjenner takknemlighet, svekker vi makten til den forestilte autoriteten som dømmer oss. I det øyeblikket handler vi ikke lenger av frykt for den symbolske loven, men av vårt eget begjær. Godhet blir en handling av frihet i stedet for lydighet, og verden blir et møtested i stedet for en rettssal.

Her kan neste kapittel i livet ditt begynne.