Hva som blir igjen etter nederlaget

 

Vi har alle opplevd, fra barndom til alderdom, de små og store nederlagene som oppstår når vi ikke når det vi ønsker. Etter tapet kommer det et merkelig øyeblikk, nesten umerkelig, når vi slutter å flykte og aksepterer nåtidens nakenhet. Det kommer uten fanfarer. Det er stille, nesten som en hvisking, som å synke langsomt ned i havets dyp. Men tapet forandrer alt. Nederlaget har kraften til å vise oss det som virkelig tilhører oss.

I lang tid behandlet jeg nederlag som om jeg var et nattdyr. Å gjemme seg var bedre enn å bli målet for andre ville skapninger. En uventet melding kunne føles farlig. Å dele noe intimt var som å blottlegge en arterie. Hvert nytt prosjekt bar på et stille spørsmål: hva om det ikke faller i smak.

Avvisning og alt som ligner, føles som små dødsfall, fordi noe i oss tror at anerkjennelse er vår eneste oksygenkilde. Som barn lærte vi at Den Andres blikk holder oss oppe. Når det blikket vender seg bort, oppstår panikken. Det er ikke logikk. Det er ekkoet av et dypt arr. Vi bærer det inn i voksenlivet som et gammelt sår som ikke lenger blør, men som fortsatt gjør vondt når det berøres.

Det merkelige med nederlag er at det er en illusjon, en dramatisk etikett vi setter på en uventet vending i skjebnen. Menneskelige regler er ikke universelle lover. Vi er uendelige kombinasjoner av sannsynligheter, og hver avstikker kan åpne en ny retning. Å miste det vi lette etter betyr ikke at vi ikke vil finne tilfredsstillelse et annet sted. Noen ganger dukker den opp på et sted vi aldri kunne forestilt oss.

Hvis du vil svinge til venstre, men et hinder tvinger deg til høyre, kan det hende du finner en gullmynt på en uventet sti. Var det da egentlig et nederlag at du ikke kunne svinge til venstre?

Men hvis gullmynten ikke dukker opp med en gang, lider vi. Som barnet som mister smokken, tror vi at vi har mistet kilden til all lykke. Katten min, når han ikke liker maten jeg gir ham, ser på meg med skuffelse, slår med halen og går bare og legger seg. Han klamrer seg ikke fast. Han styrer ønsket sitt et annet sted, uten drama. Hvis du skal falle, gjør det med stil. Gjør det som katten.

Stoikerne hadde et navn på denne formen for aksept: premeditatio malorum , forhåndsmeditasjon over tap. Ikke for å fremme pessimisme, men for å ta tyngden bort fra håpet og rive frykten løs fra sin tyranni. Når du forestiller deg det verste og oppdager at selv etter at det du frykter skjer, er kjernen din fortsatt intakt, møter du deg selv uten illusjoner.

Dette minner meg om arbeidet med å forme stein. Vi er vesener dekket av lag og illusjoner som, som et løk, beskytter oss: huset, bilen, familien, arbeidet, diktet, skjønnheten, smilet, blikket. Alt dette er gjentatte konstruksjoner som verden lærte oss å verdsette.

Nederlaget, selv bare forestilt, lager en sprekk i disse lagene. Hvis du holder nederlaget i tankene og lar det komme nærmere, legger du merke til noe uventet: du forsvinner ikke. Du er fortsatt der. Hvis du overlever hendelsen kan du fortelle om den, og hvis ikke, spiller det ingen rolle. Frykten har ikke den makten den hevdet.

Lacan ville sagt at trylleformelen til Den Store Andre begynner å slå sprekker. Den innbilte autoriteten som kunne dømme deg absolutt for å ikke oppnå eller opprettholde det du “bør”, viser seg å være sammensatt av vanlige mennesker med sine egne blindsoner og angst. Verden slutter å være en domstol. Begjæret blir friere, mindre lydig. Handlingene dine slutter å knele for fantasien om perfekt validering.

Og det som står igjen etter nederlaget er overraskende solid. Dette er deg:

Nysgjerrigheten din består.
De andre prosjektene dine består.
Den hybride og merkelige intelligensen din består.
Stemmen din, ufullkommen og nødvendig, består.

Selv når noen går bort. Selv når en drøm faller sammen. Selv når en plan løser seg opp i luften. Det som står igjen, er virkelig ditt.

Etter nederlaget faller det som ikke er essensielt bort som et gammelt skall. Det essensielle blir igjen, nakent og ærlig: personen du er, minnene dine, evnen til å forestille deg et bedre liv, viljen til å begynne på nytt. De er ikke pynt. De er ryggraden din.

Naturen hvisker den samme lærdommen. Treets greiner brekker. Bladene faller. Men treet fortsetter gjennom alle sine små dødsfall. Det klamrer seg ikke til tapene sine. Det vokser rundt dem. Helt til slutten kommer, men den teller ikke, for den skjer bare én gang.

Nederlaget er en av de vanlige dødsfallene i livet. Noen ganger smertefullt, ja, men ikke endelig. Det er en del av økologien i å bli noe annet. Når du slutter å gjemme deg for det, får du tilbake en del av deg selv som var fanget bak frykten. Du får friheten til å snakke, uttrykke deg, handle, elske – uten den konstante frykten for å forsvinne i andres blikk.

Nederlaget er ikke det motsatte av vekst. Det er døren inn til det du virkelig er når ingen ser deg. Og i den stillheten begynner væren, lett som en fjær i vinden.