Mot en dynamikk av Væren: fra det strøkne subjektet til den borromeiske knuten.

Den lacanianske forståelsen av subjektet er i sin natur ikke substansiell. Subjektet er ikke et stabilt jeg, men en virkning av signifikanten, slik det formuleres i Seminar III (Lacan, 1955–1956). Hver gang man taler, trer subjektet fram delt mellom det som blir sagt og det som går tapt. Lacan skriver det som et strøket tegn, $, for å markere denne grunnleggende delingen (Lacan, 1964). Hver språklig handling etterlater en uoppløselig rest, objektet a, som er årsaken til begjæret, slik det formaliseres i “Subversion of the Subject and the Dialectic of Desire” (Lacan, 1966). Den klassiske matematiske formelen for dette forholdet er:

$ ◊ a

Denne formelen er likevel statisk. Den forklarer ikke hvordan subjektet forandrer seg gjennom tid, eller hvordan knuten mellom det Reale (R), det Imaginære (I) og det Symbolske (S) strammes eller omformes i løpet av et liv. Denne teksten foreslår en dynamisk formaliseringsmodell som bygger videre på Lacans matematiske gest, særlig hans sene arbeid med den borromeiske knuten (Lacan, 1972–1973).

1. SIR som tidslige funksjoner av konsistens

De tre lacanianske registrene (R, I og S) er ikke målbare størrelser, men former for sjelelig konsistens (Milner, 2002). Intensiteten deres forandrer seg likevel gjennom tid. Hvert register kan aktiveres i pulser, noen ganger korte og noen ganger langvarige, utløst av minner, affekter eller strukturelle spenninger. De er ikke kontinuerlige svingninger, men pulslignende modulasjoner som preger subjektets dynamikk. For å formalisere disse variasjonene bruker vi greske koeffisienter som betegner det øyeblikkelige trykket i hvert register. Disse koeffisientene er ikke faste tall, men dynamiske modulasjoner, i tråd med lesningene av den sene undervisningen (Miller, 1981).

  • ρR(t) betegner trykket fra det Reale, det som bryter fram uten å bli symbolisert, slik det defineres i Seminar XI (Lacan, 1964). Koeffisienten ρ viser hvor sterk denne kraften er i øyeblikket.
  • ιI(t) uttrykker den imaginære konsistensen, stabiliteten i jeget og styrken eller skjørheten i identifikasjonene, slik det forstås i speilstadiet (Lacan, 1949). Koeffisienten ι markerer den skiftende intensiteten.
  • σS(t) angir den symbolske virkningen, språkets og lovens evne til å bære mening (Fink, 1995). Koeffisienten σ viser graden av symbolsk funksjon i et gitt øyeblikk.

Målet er ikke å summere disse funksjonene, men å undersøke hvordan spenningene mellom dem omformes over tid. Subjektiv struktur avhenger ikke av hvor mye R, I eller S som er til stede, men av hvordan de knytter seg, konkurrerer eller kompenserer for hverandre i hvert øyeblikk av livet.

2. Det borromeiske operator N og konsistensfunksjonen C(t)

Operatoren N beregner ingen tallverdier. Den konfigurerer en knytning. Dette viderefører den borromeiske formaliseringsmodellen utviklet i Seminar XX (Lacan, 1972–1973). Vi definerer:

C(t) = N(ρR(t), ιI(t), σS(t))

Der:

  • C(t) = 1 betyr en stabil knute
  • C(t) = 0 betyr oppløsning av knuten
  • 0 < C(t) < 1 betyr spenninger eller symptomatiske kompensasjoner

Operatoren N gir form. Hvis ett register glipper, løsner hele knuten.

3. VÆREN som den tidslige integralen av konsistens

Subjektet er en knute som holdes sammen gjennom tid. Vi definerer:

VÆREN = ∫ C(t) dt

Denne forståelsen er inspirert av signifikantens tidslige insistering (Lacan, 1957) og strukturelle lesninger av konsistens (Milner, 2002). VÆREN er den historiske banen til RSI knytningen. Mens $ betegner subjektets punktuelle framtoning ved hvert signifikant brudd, beskriver VÆREN dets varighet i tid.

4. Objektet a som strukturell derivasjon

Objektet a oppstår ikke fra et register, men fra knutens variasjon. Dette følger formuleringen av objekt a som resten etter det signifikante snittet (Lacan, 1960; Lacan, 1966). Vi formaliserer det som:

a(t) = d/dt [ C(t) ]

Objektet a er resten som trer fram når knuten strammes eller forskyves. Det er begjærets årsak, sporet av mangel som skapes av selve variasjonen (Lacan, 1959–1960).

5. Affektenes dynamikk

Hver lacanianske affekt kan defineres som en variasjon mellom registre. Vi bruker naturlige logaritmer for å fange relative endringer heller enn absolutte størrelser (Fink, 1995). Vi definerer:

  • Angst ≈ Δ ln(R/I)
  • Hemming ≈ Δ ln(S/I)
  • Symptom ≈ Δ ln(R/S)

Angst oppstår når det Reale og det Imaginære faller ut av balanse, når det Reale bryter fram eller når bildet som holder jeget oppe faller sammen (Lacan, 1962–1963; Lacan, 1964). Hemming oppstår når det Symbolske legger press på den imaginære konsistensen, slik at handling blokkeres av loven eller idealet (Lacan, 1926/1950; Miller, 1981). Symptom oppstår når et overskudd av det Reale overstiger symboliseringens kapasitet og fester seg som en repetisjon for å holde knuten samlet (Freud, 1926; Lacan, 1959–1960).

En økning i ρR(t) tvinger fram en sammentrekning av σS(t) og en ustabilitet i ιI(t). Konsistensen C(t) bevares bare hvis registrene justerer seg slik at de ikke overskrider sin strukturelle grense. I denne variasjonen oppstår resten a(t), som et ikke symboliserbart spor av knutens endring.

6. Det symbolske mennesket eller det perfekte væren

Vi kan tenke oss en grensesituasjon der RSI knuten er helt stabil i tid, der konsistensene ikke endrer seg av indre eller ytre påvirkninger:

ρR(t) = 1, ιI(t) = 1, σS(t) = 1, C(t) = 1

Da er derivasjonen null:

a(t) = 0

Uten rest finnes ingen mangel, uten mangel intet begjær, og uten begjær intet strøket subjekt. Dette beskriver en uforanderlig konsistens som ikke tilhører menneskelig erfaring. I den lacanianske teorien kan en slik grense bare forstås som en guddommelig struktur eller som noe utenfor det talende subjektet (Lacan, 1972–1973).

Konklusjon

Denne dynamiske modellen uttrykker en presis visjon:

  • VÆREN er integralen av SIR knuten
  • Objektet a(t) er derivasjonen av variasjonen i denne konsistensen
  • Subjektet $ oppstår ved hvert signifikant snitt
  • Begjæret er bevegelsen drevet av denne resten

Subjektet er ikke en substans, men en rytme. En konsistens som holdes sammen, en mangel som vedvarer og en variasjon som driver framover. Lacan utformet matemene. Denne modellen søker å gi dem en dynamisk form.

Bibliografi

Kort notis om utgaver: Lacans paginering varierer mellom språk og forlag. Nedenfor listes vanlige spanske og franske utgaver. Hvis du bruker andre, må sidetall justeres.

  • Freud, S. (1926). Inhibition, Symptom and Anxiety. Buenos Aires: Amorrortu, 2003.
  • Lacan, J. (1949). “The Mirror Stage as Formative of the I Function”. I Écrits. Buenos Aires: Siglo XXI, 2008.
  • Lacan, J. (1955–1956). Seminar III: The Psychoses. Buenos Aires: Paidós, 1984.
  • Lacan, J. (1957). “The Agency of the Letter”. I Écrits. Buenos Aires: Siglo XXI, 2008.
  • Lacan, J. (1959–1960). Seminar VII: The Ethics of Psychoanalysis. Buenos Aires: Paidós, 1988.
  • Lacan, J. (1960). “Position of the Unconscious”. I Écrits. Buenos Aires: Siglo XXI, 2008.
  • Lacan, J. (1964). Seminar XI. Buenos Aires: Paidós, 1987.
  • Lacan, J. (1966). Écrits. Buenos Aires: Siglo XXI, 2008.
  • Lacan, J. (1972–1973). Seminar XX: Encore. Buenos Aires: Paidós, 1982.
  • Miller, J A. (1981). Introduction to the Reading of Lacan. Barcelona: Paidós, 1999.
  • Milner, J C. (2002). The Structural Odyssey. Buenos Aires: Manantial, 2003.
  • Fink, B. (1995). The Lacanian Subject. Princeton University Press.

Comments

Post a Comment

Popular posts from this blog

Unmasking Evil: The Truth Behind Our Darkest Desires

Image
Evil, as an action, could be a thought, but that is usually forgotten, a damned intranscendent mental Sin. In general, evil is only evil when it becomes action and comes out of us as a manifestation of our darkness. But, as an action, it is not inherently evil; rather, it is evil only in relation to other actions or, better yet, perceptions of actions—interpretations. Above all, evil is a function of one's relationship with one's manque, the fundamental lack that structures one's desire. Most of the time, what is evil is not determined by an external reaction, but by the accusation of one's inner Other, nor by the moral codifications that attempt to define it. Rather, evil’s true weight emerges in the subjective coordinates of one's own lack, in how one's act situates itself in relation to this void that constitutes one. In Lacanian psychoanalysis, the subject is always structured around the manque-à-être—the lack of being. It is this absence that fuels desire, ...
Read more

The Anxious Cat: The Case of Q

Image
Everybody who has had pets knows that they all have unique personalities, fears, and desires, and in some cases, they can experience emotions such as shame, guilt, playfulness, and anxiety. I have been living with a cat for some time now. During this period, I have learned to understand him beyond his normal behavior; I can recognize when he is anxious. In Lacanian psychoanalysis, anxiety arises from the delicate and ever-shifting interplay between three fundamental registers of human psyche: the Imaginary, the Symbolic, and the Real. The inherent tension and potential for disruption within their interconnectedness generate anxiety. Here's a brief breakdown: The Imaginary: This realm encompasses identification, the ego, and the formation of the self through specular images and identifications with others. It is where we develop a sense of bodily unity and coherence, primarily during the mirror stage, when an infant recognizes themselves in the mirror. This sense of self, however,...
Read more

The Cat F. and her object of desire

Image
There is a toy the cat I live with, F., loves. A small, insignificant object by itself—a hair band—but for her, it is everything. She plays with it, run with it, and then—loses it. Again and again, it disappears under the sofa. At first, I thought it was mere accident, an unfortunate consequence of her wild enthusiasm. I would retrieve it (with difficulty, moving the whole big and heavy sofa), place it back in front of her, and she would resume the game. Then I noticed something strange: F. was not merely losing the toy—she was hiding it, pushing it carefully under the sofa and then wait. Not searching for it, not retrieving it herself, but waiting for it to come out, like a mouse. This is the game. Not the toy, not the having of it, but the not having it—the game of waiting. Lacan taught us that desire is not for the object itself, but for the dream of having it, and the wonderful things that it will make us feel. The objet petit a , that little elusive remainder, is not what we want...
Read more