Den kronologiske feilen i kjærligheten.

Det finnes et øyeblikk, ofte usynlig, hvor det vi kaller kjærlighet begynner å gjøre vondt og slutter å tilhøre nåtiden, og i stedet begynner å resonere med noe eldre.

I psykoanalytiske termer er dette ikke tilfeldig. For Jacques Lacan er subjektet konstituert gjennom en mangel. Begjæret oppstår ikke fra fylde, men fra noe som mangler, noe som aldri ble fullt gitt.

Når denne anerkjennelsen svikter, når tilstedeværelsen blir ustabil eller usikker, blir noe innskrevet. Ikke som en historie, men som en posisjon. Barnet venter, orientert mot en tilbakekomst som kanskje kommer eller ikke, lyttende etter en stemme, skritt, et tegn på å bli sett.

Hva er jeg for den andre?

Under smerten ligger en primitiv spenning: tilbakevendingen til den opprinnelige posisjonen av forlatthet.

Reaksjonen er en kronologisk feil. Psyken forveksler i går med nå. En melding som ikke kommer, en stillhet, et fravær, oppleves ikke som små hendelser. De oppleves som bekreftelser på et gammelt tomrom som aldri ble løst.

Vi blir sinte på partneren for det de gjør eller ikke gjør, men reaksjonen tilhører ikke helt den handlingen. Den tilhører noe tidligere, en erfaring der anerkjennelsen manglet.

Lacan hevder at vi aldri møter den andre slik de virkelig er. Partneren møtes ikke direkte, men gjennom strukturen av ens eget begjær.

— STRUKTUREN —

Her oppstår angst. Det er ikke bare frykten for å miste den andre. Det er frykten for å bli ført tilbake til den tidligere hjelpeløsheten, hvor ingen annen posisjon var mulig enn å vente. Å vente på å bli anerkjent. Å vente på å bli valgt. Å vente på å bli reddet.

Barnet hadde ingen alternativ. Den voksne har det.

Partneren er ikke kilden til smerten,
men stedet hvor noe eldre blir forskjøvet.

Å akseptere at den opprinnelige scenen ikke kan repareres i den nåværende, er det som gjør at angsten mister sin kraft. Å trekke seg tilbake, ikke fra relasjonen, men fra kravet om at relasjonen skal løse det som hører til et annet sted.

Den andre nærmes ikke lenger som den som skal fylle mangelen, men som et annet subjekt, like delt, like ufullstendig.

Hastverket avtar. Tvanget til å handle, reagere og kreve begynner å løsne. Ikke fordi relasjonen slutter å bety noe, men fordi den ikke lenger bærer vekten av fortiden.

Det som blir igjen er en stillere form for begjær.

Et begjær som ikke avhenger av å bli reddet.

Utover ventingen.

Hvis denne refleksjonen resonerte med deg, legg igjen en like.