I begynnelsen

***

Kabbala · Første Mosebok 1:1

I begynnelsen skapte Gud

Heresien Bibelen skjuler i sin første linje

Det er den mest leste setningen i den vestlige tradisjonen og nettopp derfor kanskje den vi ser minst nøye på.

בְּרֵאשִׁית בָּרָא אֱלֹהִים

Bereshit bará Elohim.

Oversettelsen sier: I begynnelsen skapte Gud. Hebraisk sier noe annet. Elohim har en grammatisk flertallsform. Endelsen im er den maskuline flertallsendelsen, mens verbet bará, «skapte», står i entall. Hvis vi antar at det ikke finnes noen grammatisk feil, blir flertallet stående der, synlig og uforklart. Et substantiv i flertallsform båret av et verb i entall. Oversettelsen løser gåten før leseren rekker å se den. Kabbalistene gjorde det motsatte: de ble stående og se på den slik den faktisk er skrevet:

I begynnelsen skapte guder.

86

Hver hebraisk bokstav har en tallverdi, og ved å summere verdiene i et ord kan man lese det opp mot et annet ord med samme verdi. Det er en lesemåte tradisjonen bruker for å avdekke Logos' hemmeligheter.

אלהים

Elohim, Gud

1 + 30 + 5 + 10 + 40

86

```

הטבע

haTeva, Naturen

5 + 9 + 2 + 70

86

```

Og det er ikke teva, natur i abstrakt forstand, som gir 81. Det er haTeva, Naturen med bestemt artikkel: helheten av alt som eksisterer og aldri slutter å frembringe seg selv.

Navnet på den Gud som skaper i Bibelen og navnet på naturen har den samme numeriske vekten. Den radikale kabbalistiske lesningen som ligger skjult her, er denne: Elohim ville ikke være et vesen plassert utenfor verden, men selve verden idet den utfolder seg. Ikke arkitekten, men byggeren som gjør naturen til natur.

De andre navnene

Hvis Elohim er naturen, er Elohim heller ikke det første. Han skaper, men er ikke sitt eget opphav. Og den samme intuisjonen viser seg i andre språk.

Gnostikerne kalte ham Demiurgen: den som gir verden form uten selv å være det verden kommer fra. Senere kabbala kalte ham Metatron, engelen hvis navn tradisjonen kom til å identifisere med Elohims, og som måtte skilles fra tronen med advarselen om at han ikke var «en annen makt i himmelen».

Demiurgen, Metatron, Naturen. Den samme posisjonen: den som skaper, er ikke den sanne Gud.

Klarhetens heresi

I 1656 ble en jøde i Amsterdam utstøtt fra sitt samfunn. Baruch Spinoza skulle senere skrive tre ord som oppsummerer hans heresi: Deus sive Natura, Gud, det vil si Naturen. Én eneste uendelig substans, uten noe utenfor seg som den kan skape fra, fordi det uendelige ikke har noen utside. Naturen er ikke Guds verk: den er Gud som uttrykker seg.

Han fant det ikke opp. Han sa det på latin, åpent, for enhver som kunne lese. Og han betalte for det med ekskommunikasjon.

Heresien lå ikke i innholdet. Den lå i at det ble sagt utenfor hemmeligheten.

Den tomme kronen

Spørsmålet som hemmeligheten beskyttet, står igjen. Hvis den som skaper universet ikke er Elohim, hva finnes da bak ham?

De kalte det Ein Sof, Uten Ende, om ikke annet for å gi det et navn. Men et navn er ikke noen. Kanskje finnes det bak Elohim et høyere og mer skjult opphav, så høyt at vi ikke ville kunne skille det fra intet. I kabbala ble den høyeste av eman­asjonene kalt Kronen, Keter, og den er en krone fordi den forblir tom. Ikke fordi vi vet at ingen sitter der, men fordi vi ikke kan vite det. Der stanser kunnskapen.

Sett fra denne grensen får et gammelt bud en annen betydning. Du skal ikke lage noe bilde av meg. Det høres ikke lenger ut som sjalusi. Det høres ut som advarselen fra en som vet at han ikke er slutten på veien, og som ikke ønsker å bli tilbedt i stedet for det som kanskje ikke har noe ansikt, og kanskje ikke engang finnes.

***

Hvis denne teksten traff noe i deg, legg igjen en like.