Når verken ros eller fornærmelser lenger kan rive deg med.

Kabbala og Lacan

Det finnes noe som synes å bli hvisket i kabbalaen: Kronen er tom.

Øverst i Livets tre, den strukturen middelalderens kabbala brukte til å tenke over det guddommeliges manifestasjon, lysets bevegelse, sjelens dynamikk og veien tilbake mot kilden, finner vi Keter, Kronen. Allerede navnet rommer et mysterium: En krone synes å varsle en konge, men kongen viser seg ingen steder i Treet. Denne øverste posisjonen kunne ha fått navnet Konge, Herre eller Gud. I stedet valgte kabbalistene Krone, noe som peker mot en suverenitet uten å vise hvem som besitter den, svevende over resten av en struktur som består av egenskaper.

Og når vi forsøker å forstå disse krystallinske bladene, skjer det noe underlig: Jo høyere vi stiger mot det tradisjonen plasserer hinsides enhver form, desto vanskeligere blir det å si med sikkerhet at det finnes noen der i det hele tatt. Stiger vi opp nedenfra, er også navnene på de andre bladene i Treet abstrakte:

Rike • Grunnvoll • Prakt • Seier • Skjønnhet • Styrke
Godhet • Forståelse • Visdom
Krone

Alle er egenskaper ved en Konge, men Kongen selv forblir fraværende.

Kabbalistene, som var oppmerksomme på dette fraværet, plasserte Ein Sof hinsides Keter, bokstavelig talt det «uten ende»: ikke Kongen, men det som ingen krone, ingen egenskap og intet navn kan romme. Den Gud som Treet aldri helt lykkes i å vise oss, har ingen grense, intet ansikt, intet bilde og ingen form som er tilstrekkelig for tanken. Selv å kalle det intet ville være å si for mye, for også intetheten kan gjøres til et begrep. I stedet valgte kabbalistene et uttrykk som motsetter seg ethvert forsøk på å avgrense det det betegner. Det sier ikke hva det er. Det sier bare at vi aldri kan finne dets ytterste grense. Som om det store mysteriet viser seg nettopp der språket begynner å svikte.

Flere århundrer senere synes denne mystiske arkitekturen å møte en av psykoanalysens mest radikale tanker: Vi lever uunngåelig i den Andres felt, blant dens ord, dens lover, dens begjær og dens krav, men den Andre besitter ikke den endelige kunnskapen vi tillegger den. For Lacan finnes det ingen skjult instans et sted som sitter med det absolutte svaret på hvem vi er, hva vi bør begjære, hva som virkelig er rett eller galt, eller hva den ytterste meningen med vår eksistens er. Det finnes heller ingen Andre bak den Andre som kan få det siste ordet.

Kabbala og Lacan, med utgangspunkt i helt forskjellige verdener, synes dermed å møtes i det samme bildet:

Tronen er tom, og salen er full av stemmer som gjør krav på Kronen, men ingen av dem har det siste ordet. Etter hver visshet dukker det alltid opp en ny stemme.

Fantasien vår setter en innbilt konge på den tomme tronen. Igjen og igjen plasserer vi noen der, inntil vi oppdager at også denne personen er ufullkommen, og da leter vi etter en annen: faren, elskeren, mesteren, presten, analytikeren, sjefen, forestillingen om Gud, en religion, til og med vårt eget jeg. Slik letter vi byrden ved å måtte velge, ved å overlate til noen andre myndigheten til å fortelle oss hva virkeligheten er, hva vi skal gjøre og hvilken plass vi har i den.

Å gjennomkrysse fantasmet, i lacanianske termer, betyr å møte noe dypt ubehagelig: Kunnskapen vi tilskrev den Andre, finnes ikke der. Den Andre fortsetter å eksistere i språket, i loven, i Bibelen, i begjæret og i kravene som går gjennom oss, men slutter å være den vi forestilte oss satt med et endelig svar. Dens ord kan veilede oss, utfordre oss eller forandre oss, men ingen av dem kan for alltid lukke spørsmålet om hvem vi er eller hva vi bør gjøre. Og dersom Gud finnes, unnslipper Gud hvert ord og hvert bilde vi forsøker å definere ham gjennom.

Kanskje er det derfor kabbalistene til slutt begynte å hviske, blant kruseduller, bokstaver, diagrammer, permutasjoner og endeløse diskusjoner, noe langt mer urovekkende: Den endelige sannheten er ikke i noens hender.

Men alt dette kunne forbli en vakker spekulasjon. Hvordan kan vi vite, i hverdagen, om vi fortsatt setter noen på Kronen? Hvordan kan vi vite hvor mye makt den Andre fremdeles har over oss?

For lenge siden hørte jeg en setning jeg aldri har klart å glemme. Nå begynner jeg å forstå hvorfor:

Når verken ros eller fornærmelser lenger kan rive deg med.

Den synes ikke å tilhøre én bestemt tradisjon, men snarere å fortette en lære som vender tilbake med forbløffende utholdenhet.

Dhammapada

Den uttrykker tanken gjennom bildet av en klippe som ikke beveges av vinden: Den vise lar seg ikke ryste av verken ros eller klander.

```

Bhagavad Gita

På lignende vis beskriver den den som møter lovprisning og bebreidelse med samme sinn.

Epiktet

Fra en helt annen verden går han så langt som til å si at den som gjør filosofiske fremskritt, ler for seg selv når han blir rost, og ikke skynder seg å forsvare seg når han blir kritisert.

Kabbala

Den stiller nesten den samme prøven under navnet hishtavut, en form for indre likevekt i møte med ros og forakt.

```

I en fortelling som er bevart i den kabbalistiske tradisjonen, spør en mester en elev om den som hedrer ham, og den som fornærmer ham, er like i hans øyne. Når eleven svarer at ros fortsatt gir ham glede og fornærmelsen fortsatt smerte, konkluderer mesteren med at han ennå ikke er klar for åndelig oppstigning.

Den vise er ikke en stein. En fornærmelse kan gjøre vondt, og ros kan glede. Det som forandrer seg, er at ingen av delene klarer å føre ham bort fra seg selv.

```

Poenget er ikke å bli immun, men å skille mellom to helt forskjellige ting:

å bli berørt og å bli definert.

Vi kan miste vårt sentrum et øyeblikk. Det viktige er å kunne finne tilbake til det.

```

Vi er ikke det vi mottar, men vi forblir heller ikke uforandret etter å ha mottatt det. Hver erfaring, hvert ord og hver dom passerer gjennom vår krystall. Noe blir igjen, og noe vender tilbake til verden, reflektert eller brutt. Men ett spørsmål gjenstår: Hvem avgjør til slutt hva denne krystallen er?

Ros og kritikk tilbyr to enkle svar. Rosen kan fortelle meg hvem jeg gjerne vil tro at jeg er. Kritikken kan true med å fortelle meg hvem jeg frykter at jeg er. Hishtavut åpner en annen mulighet: å lytte til begge uten å overlate Kronen til noen av dem.

Og det samme gjelder dommen jeg feller over meg selv. Det er ikke nok å fjerne faren, elskeren, mesteren, hustruen eller forestillingen om Gud fra Kronen, bare for selv å sette meg der. Heller ikke min egen fortolkning av hvem jeg er, kan gjøre krav på det siste ordet. Krystallen kan ikke betrakte en av sine egne brytninger og erklære at den endelig har oppdaget sin endelige form.

Hvert lys som passerer gjennom oss, avslører noe mer av hvordan vi er skapt. Å kjenne seg selv er ikke å oppdage en endelig form, men stadig å lære hvordan vi mottar, bryter og gir tilbake det som når oss.

Prøven består derfor ikke i å forbli uberørt, men i å lære å svare. Sinnsroen forteller oss ikke hva vi skal gjøre. Den skaper bare rommet vi kan beslutte ut fra. Noen ganger vil visdom være å erkjenne at vi tok feil og be om unnskyldning. Andre ganger å reparere skaden, endre kurs eller ta imot en kritikk som er sann. Den kan også bestå i å la være å forsvare et bilde av oss selv, i ikke å jage etter ros eller i ikke å forsøke å bevare en annens anerkjennelse. Og det vil finnes øyeblikk der, etter å ha lyttet og sett nøye etter, det klokeste svaret er å ikke gjøre noe.

Her får Kronens tomhet en konkret konsekvens. Det handler ikke om å tro at ingen kan dømme meg, men om å slutte å organisere hver eneste bevegelse rundt en innbilt domstol. 

Meister Eckhart førte denne forsakelsen enda lenger. I en av sine prekener formulerer han en forbløffende bønn: «Ich bitte Gott, dass er mich Gottes ledig mache», «Jeg ber Gud om å befri meg fra Gud.» Han ber ikke om å bli frigjort fra det hellige, men fra den Gud vi kan gjøre om til et bilde, et begrep, en autoritet eller et endelig svar. Hvis det vi kaller Gud virkelig overskrider ordene våre, kan selv forestillingen vår om Gud ende opp med å sette seg på Kronen. Kanskje det å nærme seg det guddommelige også krever at dette stedet får stå tomt.

Selv da gjenstår en siste felle. Jeg kunne tenke at jeg nå har forstått, at jeg endelig ikke lenger trenger anerkjennelse, at jeg har nådd sinnsroen. Jeg kunne gjøre selve hishtavut til en ny identitet og begynne å beundre meg selv fordi jeg ikke lenger trenger andres beundring.

Da har noen igjen satt seg på Kronen.

Jeg selv.

Derfor er den tomme Kronen verken en erobring eller en tilstand man til slutt når frem til. Den er et sted som må forbli tilgjengelig, en ledig plass som må åpnes på nytt hver gang noen forsøker å innta den.

```

Kanskje består visdommen nettopp i dette: å lære å leve uten Konge, uten å slutte å velge.

```

Hvis denne teksten har resonert i deg, legg igjen en like.