Begjærets tid

Mystikk · Kabbala · Lacan · Genesis · Begjær

Begjærets tid

✦ ✦ ✦

Menneskets tragedie begynte ikke da Eva spiste den forbudne frukten.

Den begynte tidligere, da Adam lærte å gi verden navn.

Å navngi er å skille. Dette fra hint. Jeg fra den andre. Det som er, fra det som ikke er. Med ordet kan vi tale om det som allerede er borte, om det som ennå ikke er kommet, om det vi aldri skal få. Språket åpner mellom oss og verden en avstand som ingen ting i verden kan lukke.

Inne i denne avstanden begynner begjæret å røre seg.

I hagen manglet ingenting. Der fantes trær av alle slag, vann og føde. Men å trenge er én ting, å begjære en annen. Sulten stilles ved å spise; begjæret uttømmes ikke når vi får det vi vil ha. Det blir alltid noe igjen som ingen gjenstand kan fylle, fordi denne «mangelen» ikke springer ut av det som er fraværende i verden, men av avstanden språket åpner. Vi kan ha noe rett foran øynene og likevel begjære noe i det som ikke er der.

I hagen fikk denne mangelen et sted. Treet de ikke skulle spise av, ble et monument over mangelen i samme øyeblikk som det ble nevnt som det eneste forbudte. Fortellingen viser dette med en nesten uskyldig obskønitet: treet sto i full sikt, innen rekkevidde av hånden. Ingen fysisk avstand skilte det fra dem; bare den som en setning hadde tegnet i luften.

Mangelen var ikke i verden. Den var i væren. 

Eva hører aldri forbudet fra Guds egen munn. Gud hadde gitt det til Adam før hun fantes. Eva mottar det fra ham, og når hun gjentar det for slangen, har noe forandret seg: Gud hadde forbudt dem å spise; Eva legger til at de heller ikke må røre. Ingen hadde forbudt henne å røre; det er hun selv som forbyr det. Men hva er det hun ikke må røre? Frukten, eller det frukten lover? Nektelsen lar et annet begjær skimtes: Eva ville ikke bare røre. Hun lengtet også etter å bli rørt. 

Og det er nettopp en stemme fra lovens andre side som rører henne. Slangen gir henne ingen befaling. Den stiller henne et spørsmål, henvender seg til henne, inviterer henne til å tale. Før Eva rører frukten, har slangens ord allerede rørt hennes begjær. 

Slangen finner ikke opp begjæret. Den finner det åpent og gir det et løfte. Dere skal slett ikke dø. Øynene deres skal åpnes. Dere skal bli som guder. Men den fører inn noe mektigere enn løftet: mistanken om at Gud vet noe de ikke vet. Forbyr Han, er det fordi Han holder noe tilbake. Holder Han det tilbake, er det fordi Han frykter å miste det. Og frykter Han, er Han ikke lenger en uoppnåelig Gud, men en man kan bli lik. 

Slangen tilbyr ikke en frukt. Den tilbyr å oppheve avstanden. Å vite det Gud vet, se det Gud ser, være det Gud er. Alt lyset, på én gang. Ingenting mer å søke. Ingenting mer å begjære.

Eva ser igjen, og nå synes frukten god å spise av, en lyst for øynene og forlokkende fordi den kunne gi visdom. 

Frukten hadde ikke forandret seg. Blikket hadde.

Det de begjærte, var ikke fruktens smak, men det frukten lovet: å vite det de ennå ikke visste, å være det de ennå ikke var. Frukten kunne spises. Det den lovet, kunne det ikke.

Slangen lovet dem at de på den andre siden av forbudet skulle finne en fullkommen kunnskap, et lys som kunne drive bort alle skygger. Men kunnskapen har ikke noe øverste trinn: hvert svar åpner nye spørsmål.

Det fantes et annet løfte, kanskje mer forførende: at de kunne få alt på én gang. Slangen tilbød dem ikke bare kunnskapen. Den lovet å spare dem for den tiden det tar å lære. Eva ville krysse i ett eneste skritt avstanden mellom den hun var og den hun ønsket å være.

Og under begge løftene skjulte seg den dypeste løgnen: at mangelen kunne lukkes, at det fantes noe som kunne gjøre slutt på begjæret. Et slikt løfte, når det synes innen rekkevidde, beroliger ikke. Det brenner.

Eva spiste, og så Adam. Øynene deres ble åpnet, slik slangen hadde lovet. Men å åpne øynene er ikke det samme som å lære å se. Lyset kom på én gang, før de kunne forstå hva det viste. Og det første de oppdaget, var sin nakenhet.

Slangen hadde lovet at de skulle bli som Gud. Det første de oppdaget, var hva det betydde ikke å være det. De ville oppheve avstanden med én eneste bit, men fant noe de ikke var forberedt på.

For mye lys, for tidlig.

Og de ble redde.

Når Gud roper på ham i hagen, svarer Adam: Jeg hørte din røst, og jeg ble redd, fordi jeg var naken; og jeg skjulte meg.

Det er den første frykten i Bibelen. Den kommer ikke med døden, men med lyset. De ville viske ut i ett slag avstanden mellom det de var og det de begjærte å bli. Men øynene deres ble åpnet før de hadde lært å se. Og det første som kom, var frykten.

Kabbalaen forteller en underlig historie om verdens opprinnelse. Den taler om en mørkets lampe: et lys så opprinnelig, så intenst, at det blindet. Derfor var det mørkt. Fra det springer alt annet, og likevel kan det selv ikke kjennes. For at noe annet enn det uendelige skulle kunne eksistere, måtte dette lyset trekke seg tilbake og etterlate et rom i seg selv.

Men da lyset steg ned, kunne karene som skulle ta imot det, ikke bære en slik intensitet, og de brast. Ikke av mangel på lys, men av overflod. Og lyset vendte tilbake til sin kilde.

Likevel vendte ikke alt lyset tilbake. Noen gnister ble fanget mellom skårene, svøpt i skall som Kabbalaen kaller klipot. Slik ble et mørke født som ikke var fravær av lys, men dets fangenskap.

Fra denne andre siden, der gnistene lå innestengt i klipot, og der det spirte som vi senere skulle kalle det onde, talte slangen til Eva. Løftet hadde glansen fra det første lyset, intenst, blendende: å vite alt, å være som Gud. Men den ga henne ingen vei å nå det. Den lovet at hun kunne eie det helt og på én gang, uten mål, uten venting, uten tid.

Og Eva, som hadde forbudt å røre, rakte ut hånden.

Var frukten forbudt for alltid? Bibelen etterlater et spor. Lenger fram befaler den samme Bibelen at frukten av et ungt tre ikke skal spises i dets tre første år. Ikke fordi frukten er ond, men fordi det ennå ikke er tid. Kanskje var heller ikke frukten i hagen forbudt for alltid. Kanskje var den forbudt bare for en tid.

Men det som måtte modnes, var ikke frukten. Det var karet.

Her ligger begjærets tid. Det er ikke tiden vi må vente for å få det vi vil ha. Ingen frukt kan gi oss det vi får den til å love, og ingen venting vil forandre det. Det er tiden vi trenger for å lære å ta imot, for å finne den rette avstanden til det vi begjærer. Verken så langt borte at begjæret slukner, eller så nær at lyset fortærer oss.

Å begjære er ikke å nærme seg gjenstanden til all avstand er visket ut. Avstanden er ikke bare et hinder. Den gir oss også ly: den lar oss nærme oss uten å miste oss selv i det vi begjærer.

Frykt, angst, panikk, ja selv forelskelsens svimmelhet kan varsle oss om at denne avstanden krymper. Og med dem kommer hastverket: å gjøre noe, å løse alt, å gjøre slutt på usikkerheten. Noen ganger flykter vi; andre ganger styrter vi hodestups mot det vi begjærer. I begge tilfeller lar vi øyeblikkets intensitet bestemme for oss. Men ikke alt vi føler, krever et øyeblikkelig svar. Noen ganger må vi stanse, ta et skritt tilbake og oppdage hva det egentlig er som driver oss.

Der dukker spørsmålet opp. Ikke slangens, som allerede bar på et skjult svar, men det Eva aldri stilte seg selv: hva håper jeg å finne på den andre siden av forbudet? Et spørsmål som kan bli stående åpent lenge nok til at det ikke er hastverket som bestemmer for oss.

Å spørre er ikke å gi avkall på begjæret. Det er å gi begjæret tid til å åpenbare det vi ennå ikke vet om det.

Men å gi det tid betyr ikke å stå stille og vente på et svar. Begjæret fortsetter å slå så lenge vi lever: noen ganger kraftig, noen ganger så svakt at vi knapt hører det. Bare døden får det til å stilne. Det handler ikke om å slutte å begjære, heller ikke om å vente til det legger seg, men om å lære å følge pulsen. Å nærme seg når den stiger, trekke seg tilbake når den begynner å brenne, uten å klamre seg til noen av stedene. Den rette avstanden er ikke et fast punkt. Den er en rytme, som pustens.

✦ ✦ ✦

Synden var ikke å spise frukten. Den var å spise den før tiden. 

Karet som vil ta imot alt lyset på én gang, brister.

For oss gjenstår det å lære å være krystall: å ta imot lyset puls for puls, å oppdage hvor mye av det vi kan bære uten å briste, og å la det, idet det går gjennom oss, vende forvandlet tilbake til universet. Karet modnes ikke ved å vente på lyset. Det modnes ved å lære å ta imot det.

Det er begjærets tid.