Du skal elske din neste som et spøkelse

- Kabbala -

Du skal elske din neste som deg selv

«Sannelig, som en skygge vandrer mennesket.»
Salme 39

Alle tror vi at vi vet hva denne setningen betyr. Vi har hørt den utallige ganger, også vi som ikke praktiserer noen religion, og etter så mye gjentakelse har den sluttet å bety noe: den er bare enda et ordtak.

Men hvis vi lytter til den som om det var første gang, er det noe som ikke stemmer. Den står i fremtid, og likevel er den en befaling: du skal. Man kan befale noen å ikke stjele eller ikke drepe. Kan man befale kjærlighet? Kjærligheten ser ut til å være det eneste som ikke adlyder noen regel: den kommer eller den kommer ikke, uten å be om lov. Og likevel ber ikke setningen om den: den befaler den. Alle har vi følt kjærlighet til noen, og om det kan vi snakke. Men denne setningen setter i tillegg et mål. Den sier ikke «elsk mye» eller «elsk alle».

Vanskeligheten ligger nettopp der, i de siste ordene: «som deg selv».

Og hvordan elsker man seg selv? Vi er selvoverbærende: vi sover for lenge, vi spiser det som ikke er bra for oss, vi unner oss små gleder i det skjulte. Og likevel er vi også nådeløse. Vi tilgir oss selv feil vi ikke ville tilgitt andre, og vi dømmer oss selv for feil vi gjerne ville tilgitt dem. Vi tror vi behersker følelsene våre, og plutselig er det de som behersker oss. Noe tiltrekker oss, noe frastøter oss, og vi vet ikke alltid hvorfor. Og fremfor alt:

Vi tror vi kjenner oss selv.

Kanskje er det en av menneskets største synder: å anta at vi, bare ved å eksistere, vet hvem vi er. Over den reiser det seg en enda mer skadelig arroganse: å tro at vi vet hvem den andre er.

Men hva vet vi egentlig?

Tenk deg at vi står i sentrum av en liten kule, knapt to meter i hver retning. Øynene dekker mindre enn halvparten av den, og nesten alt de dekker, er uskarpt. Strekker vi ut armen, får det vi ser godt plass i håndflaten, og det vi ser helt skarpt, i en eneste negl. Resten fyller hjernen inn. Ørene fanger opp lyder vi knapt kan skjelne; huden, signaler som aldri når vår oppmerksomhet. Og i det samme rommet beveger luften seg, lyset spretter, millioner av ting skjer samtidig uten at vi merker det.

Hvis vi kunne sammenligne det bevisstheten fanger opp i et øyeblikk med alt som skjer inne i denne lille kulen, fra atomnivå til sansenivå, ville resultatet bli et tall som nesten er umulig å uttale:

0,00000000000000000000000596 %

Det er ingen virkelig måling, men det gir et klart bilde av omfanget av det vi ikke vet. Og selv da kommer det til kort, for kroppen er ikke med i regnestykket. Vår egen kropp, som vi ikke styrer, regulerer nesten alt som verken gjør vondt eller kjennes, uten å si fra; det skjer i oss uten at vi vet det. Og den rommer mer masse enn all luften rundt den.

Vi vet ikke engang sikkert hvor den er. Signalet fra føttene bruker noen hundredels sekunder på å nå hjernen, og hjernen trenger enda mer tid for å gjøre det til en sansning. Det vi opplever som nå, har allerede vært. For ikke å leve på etterskudd venter ikke hjernen: den rekonstruerer hvor hendene, føttene og gulvet var, forutsier hvor de vil være et øyeblikk senere, og retter seg selv når den tar feil. Kroppen vi tror vi bebor, er i stor grad en hypotese. Lacan gikk ikke ut fra nevrologien, men kom frem til en lignende innsikt: kroppens enhet er et bilde, og derfor plasserer han den i det imaginære. Hvis noen kunne se oss slik vi er, ville de ikke se den lukkede figuren vi tror vi er, men et nærvær uten kontur: noe som er der og ikke er der, som handler og føler, men som ingen, ikke engang den som blir sett, klarer å stedfeste.

Vi lever nedsenket i en verden som går av treghet, på autopilot, og vi kjenner nesten ingenting av det som ligger utenfor vårt trange informasjonsvindu, heller ikke det som skjer inne i oss. Som kropper er vi likevel ikke atskilt fra denne verden: universet fullstendiggjør oss, vi er laget av dets materie, det går gjennom oss og er en del av oss. Men selv om vi kunne registrere alt, ville det ikke være nok. Språket selv hindrer det: ordet, det siste vi tror vi behersker, klarer aldri helt å si det det navngir; det etterlater alltid en rest. Og i tillegg trenger vi en annen som tolker, for å bekrefte, mer eller mindre, at det vi sier gir mening. Lacan kaller oss barrede subjekter ($): nedsenket i språket faller vi aldri helt sammen med det vi sier at vi er.

Lacan går enda lenger. For ham representerer en signifikant subjektet for en annen signifikant. Når jeg sier «jeg er lærer», «jeg er far», «sånn er jeg», navngir ordet meg, men i samme bevegelse erstatter det meg. Jeg dukker opp i ett ord og blekner under det neste. Denne forsvinningen kaller han aphanisis, «forsvinning», eller med et engelsk ord fra radioen, fading: signalet som dør ut mens man lytter.

Vi er ikke i noe ord: vi er i intervallet mellom ordene.

Og hvis vi forsvinner i hvert ord som navngir oss, trenger vi at en annen ser oss dukke opp. Derfor trenger vi de andre: vi søker i blikket deres, i hvordan de behandler og mishandler oss, bekreftelsen på at vi finnes.

Å bli bekreftet i verden er et behov.

Og likevel dømmer vi, fra dette bittelille vinduet, på størrelse med en negl, på størrelse med et ord, oss selv, andre, universet og til og med Gud, og avgjør om han finnes eller ikke. Derfra avgjør vi hvem vi er, hva vi fortjener og hvem som er verdig vår kjærlighet, med oss selv først. Så,

hvordan kan jeg elske meg selv fullt ut, når jeg i stor grad er en fremmed for meg selv?

Og ikke bare jeg: den andre er også et univers jeg ikke kan se.

«Som» i setningen begynner å vakle. Det forutsetter en vekt: i den ene skålen kjærligheten jeg har til meg selv, i den andre den jeg skylder min neste. Men en vekt, som er laget for å måle, er til ingen nytte her: jeg vet ikke hva den måler, fordi jeg ikke vet hva som ligger i noen av skålene.

Å måle den andre

Yehuda Ashlag, en av det tjuende århundrets store kabbalister, forklarer nestekjærligheten med en fortelling fra Talmud som virker forvirrende. I en moderne versjon ville den lyde slik:

En millionær mister alt. I årevis ble han kjørt rundt av en sjåfør som ventet på ham ved utgangen og åpnet døren for ham når han kom. Denne vanen gjorde hans posisjon og anseelsen han nøt, synlig.

Hvordan bør vi behandle ham når han havner i fattigdom?

Det fornuftige for mange av oss ville være å hjelpe ham med tak over hodet, mat og klær. Men nei: tradisjonen sier at han også burde få bilen og sjåføren. Og hvis man ikke finner noen som kan kjøre for ham, bør man gjøre det selv, av respekt for det mannen regnet som en del av sine behov.

Jeg innrømmer at første gang jeg leste den, var reaksjonen min avvisning. Men fortellingens hensikt er å avsløre noe skjult: vi måler den andre med vår egen målestokk.

Når jeg bestemmer at noen bare trenger det jeg selv ville trengt i deres sted, eller enda mindre, ser jeg ikke dem, men meg selv i deres situasjon. Å elske sin neste som seg selv ville ikke være å gi dem det jeg selv ønsker å få, men å anerkjenne, før jeg gir noe, det som har verdi for den andre, selv om det ikke gir mening for meg. Det er ikke tilfeldig at setningen begynner med den andre og ikke med meg: jeget kommer etterpå, bare for å tilpasse seg dette målet.

Å gi ham bilen og sjåføren er ikke å holde et lune i live: det er å hindre at han mister verdigheten sin på én gang, mens han litt etter litt lærer å bli en annen. Men læren anerkjenner også en grense. Hvis det noen ber om skader dem, som når noen ber om penger for å fortsette å drikke, er det ikke kjærlighet å gi dem det de ber om. For Ashlag er nestekjærlighet å holde den andre oppe i fallet, slik at han kan reise seg igjen, ikke å oppfylle ønsket hans.

Ofte gir vi det som er behagelig for oss å gi. Råd, når den andre vil bli lyttet til. Løsninger, når han søker anerkjennelse. Penger, for å slippe å engasjere oss.

Å gi kan også være en måte å påtvinge på.

Kunsten å motta

Til nå har vi sett på den falne mannen fra giverens side. Men den som står på den andre siden, ser ting annerledes. For den som er vant til å ha, kan det å motta være ydmykende. Om denne skammen taler Ashlag i en annen scene:

En rik mann inviterer en fattig mann på mat. Gjesten er sulten, men avslår maten fordi han skammer seg over å motta uten å gi noe tilbake. Verten insisterer, og gjesten forstår at det å ta imot gleder den som inviterer. Da spiser han. Retten er den samme, og sulten også; det som har endret seg, er hensikten. Nå tar han imot for å glede den andre. Ashlag kaller dette å motta for å gi.

For ham har skammen ved å motta uten å gi en sentral plass i kabbalaen. Det er det tradisjonen kaller skammens brød: brød man får uten å føle at man har fortjent det, uten å ha arbeidet for det. Bak denne skammen ligger en tanke vi kjenner godt: at vi må gjøre oss fortjent til plassen vi har i andres øyne, bevise at vi er verdt det vi får. At vi blir elsket i den grad vi gir, og at denne kjærligheten må fortjenes. Det er den samme vekten, nå på mottakerens side.

Å lære å motta av hjertet og uten skam er en åndelig handling, faktisk den første, fordi vi alle har mottatt før vi har gitt: livet, navnet, språket, kulturen. Å motta er enda viktigere enn å gi: den som ikke kan motta, gir alltid ufullstendig. Blant alle Bibelens lover valgte de gamle vismennene setningen dette essayet tar utgangspunkt i som den største, og århundrer senere satte kabbalistene den i sentrum av sin lære. Dens skjulte budskap, bak befalingen «du skal elske», ligger ikke i å gi, men i å kunne motta for å gi.

Å kunne motta er å innrømme at vi ikke er selvtilstrekkelige, at vi er et gjennomgangssted for ting, mennesker og følelser, at alt går gjennom oss og videre, og at vi, i bunn og grunn, ikke eier noe.

Men å motta krever også ydmykheten til å godta noe vi ikke styrer: den andre kan gi oss hva som helst (kjærlighet, anerkjennelse, gaver eller omsorg) uten at vi vet nøyaktig hva han ser i oss eller hvorfor han gir det. Å ta imot denne godheten uten å spørre om vi fortjener den, er en del av bevisstheten om å høre til helheten, og av å legge fra seg arrogansen ved å tro at vi ser det vi ikke ser og vet det vi ikke vet. Andres blikk faller aldri helt sammen med vårt eget.

Og kanskje er en av våre mest seiglivede vanskeligheter at vi vil at de skal falle sammen.

Å elske seg selv

Hvordan elsker man seg selv?

Lacan fant i speilet et av de første paradoksene ved vår identitet. Barnet gjenkjenner et samlet bilde av kroppen sin mens det ennå ikke behersker bevegelsene sine, og identifiserer seg med det. Dette bildet er vårt første spøkelse: en figur som virker fast og hel, og som vi tar for å være oss selv. Men erfaringen bekrefter aldri denne enheten: vi begjærer det som skader oss, avviser det vi trenger, og finner noen ganger til og med en viss tilfredsstillelse i vår egen lidelse, det Lacan kaller jouissance.

Vi blir aldri ferdige med å kjenne oss selv, fordi vi aldri blir ferdige med å bli oss selv.

Og likevel tar vi en fiasko, et sår, et ord som ble sagt for mange år siden, og gjør det til en dom: «Sånn er jeg.» Denne dommen er det Lacan kaller et fantasme, et ord som på spansk og flere andre språk også betyr spøkelse: en scene som stivner, og som vi fortsetter å begjære, lide og dømme oss selv ut fra. Selvkjærlighet består i å gi opp kravet om å kjenne seg selv fullstendig, for å gi seg selv retten til å finnes. Det er ikke å gi fra seg ansvaret: jeg kan erkjenne at jeg har gjort skade og ta konsekvensene, uten å gjøre det til definisjonen av hvem jeg er.

Å elske meg selv krever ikke at jeg vet hvem jeg er i min helhet.
Det krever at jeg ikke reduserer meg til det lille jeg vet om meg selv.

For en tid siden såret noen jeg elsket høyt, meg. Senere gjentok den samme scenen seg i en annen kropp. Slik vender spøkelser tilbake: ikke som minner, men som scener som gjentar seg med andre ansikter. Den første ga meg kjærlighet i det private, men ikke offentlig; den andre offentlig, men ikke i det private. Jeg forsto at jeg, etter såret og bruddet, ventet det samme av begge: at de skulle se sine egne sprekker, slik man ser sprekkene i et glass mot lyset, og si til meg «jeg beklager». Og verre: jeg trodde at de ordene ville gjøre meg hel. Det var to umuligheter. Ingen liker å se på sine egne sprekker, og ingenting noen sier, kan få oss til å føle oss hele. De ba aldri om unnskyldning, og jeg trenger det ikke lenger: ikke noe blikk kan bevise hvem jeg er, bekrefte at jeg finnes eller bære mitt begjær.

Å elske den som skader oss

Men å slutte å vente på en unnskyldning er ennå ikke å elske den som såret oss. Det vanskeligste spørsmålet gjenstår: hvordan elsker man den som har gjort oss vondt?

Setningen dette essayet tar utgangspunkt i, hadde merkelig nok allerede forutsett det. Den blir nesten aldri sitert i sin helhet. Verset begynner tidligere:

«Du skal ikke hevne deg eller bære nag mot ditt folks barn, men du skal elske din neste som deg selv.»3 Mosebok 19,18

Verset er ikke tenkt bare for den vennlige nesten, men også for den man har et oppgjør med. Jesus skulle føre det lenger: «Elsk deres fiender.»

Å elske den som skader oss, må ikke bety å godta skaden eller utsette seg for den igjen. Grensen er ikke det motsatte av kjærlighet: den er det som hindrer at man blir redusert til et objekt for den andre. Og skaden trenger ikke å bli anerkjent av den som forårsaket den, for å ha vært virkelig.

Kanskje handlet han av frykt, av stolthet eller av motsetninger han selv ikke forstår; vi vil aldri vite det helt. Tilgivelsen begynner der: i å gi opp å vite det, uten å erklære den andre uskyldig eller glemme det som skjedde. Den som såret oss, er ikke bare skaden han gjorde, like lite som vi bare er sårene våre.

Og å gi slipp betyr ikke alltid å komme nærmere. Noen ganger betyr det å ta avstand, uten å fortsette å leve inne i forholdet som fikk oss til å lide.

Som deg selv

La oss vende tilbake til setningen: «Du skal elske din neste som deg selv.» Vanskeligheten ligger ikke så mye i kjærligheten som i dette «deg selv» som vi tar for gitt. Og det den lærer oss, er å gi og motta uten å gjøre forholdet til et regnskap. For å føre regnskap må man tro at man vet: hvem den andre er, hva det jeg gir er verdt, hvor mye han skylder meg. Det var vekten fra begynnelsen, målestokken vi målte millionæren med, gjestens skam. Hevn er å betale tilbake; nag er å føre regnskap. Å elske er å slutte å måle den andre etter hva han gir oss, uten å slutte å se hva han gjør mot oss. Og når det finnes en skyld, heter denne formen for kjærlighet tilgivelse.

Ordet bærer det i seg. Det latinske perdonare, som har gitt perdonar på spansk og pardon på fransk, er satt sammen av per, «gjennom», helt og fullt, og donare, å gi som en gave, uten å vente noe tilbake. Også det norske tilgi har gi i seg. Og i den gamle Fadervår heter det: «Forlat oss vår skyld.» Å forlate er både å tilgi og å gi slipp. Latin bygde enda et ord av de samme delene: perdere, av per og dare, «å gi», som betyr å miste: å gi helt, til man slipper taket. Det tilgivelsen gir, og på en måte mister, er ikke det som ble tatt fra oss, men det vi trodde vi hadde krav på:

unnskyldningen, anerkjennelsen, oppreisningen vi forestilte oss kunne gi oss tilbake den vi var.

Vi elsker alltid den andre som et spøkelse: figuren vi skaper av ham, for at han skal gi oss tilbake det vi venter. Å tilgi er å la dette spøkelset gå. Ikke for endelig å oppdage hvem den andre er, men for å godta at vi aldri blir ferdige med å se ham: å la ham være et gjenferd, et nærvær uten kontur.

Bibelen sier det med ett eneste ord. Ifølge 1. Mosebok ble vi skapt i Guds bilde. Og en salme sier: «Sannelig, som en skygge vandrer mennesket.» På hebraisk er dette bildet og denne skyggen det samme ordet: tselem. Det som grunnlegger oss, er også det som gjør oss forgjengelige. Vi er ikke en fast figur, men en forbigang: noe som lar seg se mens det går.

Skapt i et bilde, vandrer vi som skygger.

Derfor står setningen i fremtid. «Du skal elske» er ikke en befaling som oppfylles én gang for alle, men en læretid som aldri tar slutt. Du skal elske: du skal lære. Lære hva? Å miste. Å miste den andre slik du trodde han var. Å miste forestillingen du laget deg om ham. Og å miste, før du gir ham noe, alt du ventet skulle komme fra ham: takknemligheten, svaret, gjengjeldelsen.

Da slutter «som deg selv» å være et mål. Heller ikke meg selv eier jeg: jeg er den fremmede som går fra ett ord til det neste, skyggen som vandrer. Å elske meg selv er å lære å miste bildet jeg har laget av meg selv. Og å elske min neste som meg selv er å elske ham som den fremmede jeg også er: uten å feste ham, uten å eie ham, uten å kreve ham for noe.

✦ ✦ ✦

Å elske sin neste som seg selv er å lære å gi. Men bare den som kan motta, gir godt, og den som kan motta, vet at ingenting tilhører ham: alt som kommer, går. Å godta det er å lære å miste. Og den som lærer å miste, lærer å tilgi. For å elske er ikke å låne bort. Å elske er å miste, i ordets eldste betydning: å gi helt.

Du skal elske din neste som et spøkelse: som en som går forbi, og som man elsker mens han går forbi.