Meningen med å være i live
- Kabbala -
Meningen med å være i live
וְאַחַר הָאֵשׁ קוֹל דְּמָמָה דַקָּה
«Og etter ilden, en røst av tynn stillhet.»
Hulrommet
Kabbalaen forteller at før verden var, fylte det Uendelige, Ein Sof, alle ting. Det fantes ikke rom for noe annet. For at noe annet enn det selv skulle kunne eksistere, måtte det derfor trekke seg tilbake i seg selv og etterlate et slags hulrom. Kabbalistene kalte denne gesten tzimtzum: sammentrekningen. I dette rommet fant skapelsen sted.
Kanskje skjer noe lignende med oss. Vi bruker en stor del av livet på å forsøke å innta sentrum: å bli sett, anerkjent, hørt; å få rett; å forsvare det vi tror vi er, eller å anklage dem som gjør urett etter hva vårt eget ego dikterer. Men så lenge alt kretser rundt Jeget, enten vi innrømmer det som sentrum eller ikke, er det knapt rom for at noe annet enn oss selv kan vise seg. Først når vi trer litt til side derfra, kan noe annet komme til syne. Kall det Gud, skapelse, inspirasjon, kunst, kjærlighet, den andre, eller rett og slett livet selv.
I den kabbalistiske tradisjonen finnes det et annet ord som kan hjelpe oss å forstå denne bevegelsen: bitul (opphevelse). Det betyr ikke å forsvinne, å forakte seg selv eller å slutte å eksistere, men å gi avkall på kravet om å være tilværelsens sentrum. Selvet er der fremdeles, men det gjør ikke lenger krav på hele scenen for seg selv.
En av livets store illusjoner er troen på at vi eksisterer... hver for oss. Vi kaller oss individer, som om vi var lukkede enheter, uavhengige av alt det andre. Siden Descartes har vi gjentatt «Jeg tenker, altså er jeg»: jeg eksisterer før den andre, eller verre, jeg eksisterer, og om den andre kan jeg ikke si om den eksisterer, for jeg har ikke bevis for at den tenker. Slik gjør vi vissheten om at jeg tenker, til illusjonen om at vi er selvtilstrekkelige vesener.
Likevel er det ingen som tenker, elsker eller eksisterer isolert. Ordene vi sier «jeg» med, var her allerede før vi ble født. Vi er gjort av møter, ord, erfaringer, av våre foreldres ufortalte historier og, fremfor alt, av fravær, av knuste håp, av møter som aldri ble, som er det som danner sjelens sprekker; uten dem ville vi ikke hatt noen personlighet. Livene våre er så sammenvevd med andres liv at noen hevder at den frie vilje ikke finnes, siden våre beslutninger springer ut av det nettet av signifikanter som ikke tilhører oss: språk og historier, triumfer og nederlag. En vev som strekker seg langt videre, og langt dypere, enn vi kan forestille oss.
Vi valgte ikke ordene som gikk forut for oss, og heller ikke de første historiene som ga form til vårt begjær. Men vi er ikke dømt til å gjenta dem. Friheten ligger ikke i å være opphavet til våre handlinger, men i å forvandle vårt forhold til det som bestemmer oss.
Øvelsen er enkel å formulere og vanskelig å praktisere:
å tre ut av sentrum igjen og igjen, til det blir en livsform.
Å være advokaten, legen, ingeniøren, borgeren, studenten, uten likevel helt å forveksle seg med noen av disse skikkelsene. Å fylle hver rolle, bære hvert ansvar, ta fullt del i et liv vi lever, men ikke eier, og samtidig forbli, på et vis, ett skritt bak det vi tror vi er. Som en skygge som følger oss uten å gjøre krav på scenen.
Å kunne være og samtidig ikke være. Ikke som en unnskyldning for å unndra oss ansvaret, men som en erkjennelse av at ingen identitet kan romme oss helt. Det er sant at det er jeg som handler, selv om jeg ikke alltid vet hvorfor. Jeg er følgen av mine valg, min læring, mine erfaringer. Jeg er den som samler argumenter for å bygge en tanke, men jeg er ikke herre over alt jeg tenker, for jeg vet ikke hvorfra de formlene kom som jeg dissekerer verden med, eller fantasiene og håpene jeg skuer den med. Jeg er den som lever, men dette livet er ikke helt mitt: bare en liten del av det, en svært liten del.
Spørsmålet er ikke å være eller ikke være. Det finnes intet spørsmål. Det finnes en bekreftelse: å være og ikke være.
En eldgammel tekst, Fedrenes ord, sier det som en litani:
Mot din vilje ble du formet, mot din vilje ble du født, mot din vilje lever du, mot din vilje skal du dø…
Og kanskje er det nettopp der en viss frihet begynner å kjennes: når vi slutter å forsvare bildet av oss selv uopphørlig, fordi så mye unndrar seg vår vilje og vi er herrer over ingenting. Når vi legger til side det som betyr så mye for oss, å virke sammenhengende, og erkjenner at vi i sannhet er gjort av fragmenter. Da kan vi begynne å besvare spørsmålet:
«hva er meningen med alt dette?»:
vi står verken foran skapelsen som tilskuere, over den som eiere eller under den som ofre, men inne i den, som deltakende medskapere.
Selvet vi forestiller oss som en atskilt enhet, selvstendig og herre over seg selv, finnes ikke. Det som finnes, er denne veven av relasjoner vi er en del av. Og der, i dette smale handlingsrommet, ligger vår frie vilje. I noe kan vi velge, i noe ikke. Noe er vi, og noe er vi ikke.
Moses Cordovero, kabbalisten fra 1500-tallet, tenkte denne veven helt ned til roten. Han mente at den guddommelige essens er til stede i alle ting, og at ingenting eksisterer i kraft av seg selv. Å forestille seg at det Uendelige slutter et sted, og at noe fremmed for det begynner der bortenfor, ville være å dele det udelelige. Derfor advarte han: «Si ikke: dette er en stein og ikke Gud.» Steinen er stein, men den er gjennomtrengt av det guddommelige. Den er og er ikke, på samme tid: den eksisterer som noe atskilt, men den eksisterer ikke uavhengig av det som bærer den. Gud er alt som eksisterer, sa Cordovero, men ikke alt som eksisterer, er Gud.
Slik er det også med kjødet. Det eksisterer, det blir trett, det blir såret, det lider, det bestemmer. Men det bærer ikke seg selv: det som beveger det, går gjennom det, slik lyset går gjennom krystall. Det tar ikke handlingene mine fra meg. De trer frem i min form, og jeg står til ansvar for dem.
✦
For hva
For ikke lenge siden hørte jeg en kabbalist si at meningen med livet er å finne det som får sjelen til å vibrere: hver sjel, sa han, kommer med et oppdrag den må oppdage. Det syntes meg sant, men ufullstendig.
Ingenting vibrerer alene. En streng klinger ikke av seg selv: den vekkes av en hånd som streifer den, eller av den fjerne klangen fra en annen streng som kaller den ved navn gjennom luften, uten å berøre den. Slik når også det som beveger sjelen frem til oss: noen ganger som en impuls som stiger innenfra, andre ganger som et ekko langveisfra. Og selv om vi gjemmer det i det ubevisste, var det aldri vårt: også der taler fremmede stemmer, setninger vi en gang hørte, sammenligninger noen en gang gjorde med oss. Det som får meg til å vibrere, er ikke mitt, men måten jeg vibrerer på, er det.
Men det finnes en annen måte å klinge på: mikrofonen som holdes for nær sin egen høyttaler, lyden som går inn, kommer ut og går inn igjen, sterkere for hver gang, til den blir et skjærende hyl. Psykoanalysen kaller denne intensiteten jouissance, men ikke all jouissance er lik. Det finnes en jouissance som utvider: å forske, å skrive, å spille et instrument også når man er trett, fordi noe ennå ikke har klinget. Og det finnes en jouissance som holder fast, som fryder seg over ikke å slippe: tankens sløyfer, angeren, den lange ventingen på at noen en dag skal komme og redde oss. Det er disse som sliter sjelen ned, til de etterlater oss alene og nakne, sittende i asken av det som var.
Forskjellen ligger ikke i aktiviteten. Man kan skrive for å finne noe, eller for at andre skal bekrefte hvem vi tror vi er; forske av nysgjerrighet, eller for å få rett; søke Gud, eller søke seg selv i det helliges speil. Forskjellen ligger i om noe virkelig annet enn en selv fremdeles kan høres. Fortellingen sier at Elia ikke fant Gud i vinden og heller ikke i ilden, men i det som kom etter: en røst av tynn stillhet, da larmen, verdens og hans egen, sluttet å fylle alt.
Hver av oss har sin hule: avsondretheten, stillheten der noe, av og til, endelig kan høres. Men den røsten ber oss ikke bli der. Den sendte Elia tilbake til veien og til de andre. Hulen er en tilstand og en tid, ikke et sted å bli værende. Gnistene til hver enkelt av oss, sier kabbalaen, er spredt ut over verden, også i andre. Vi ser oss selv i dem, og de ser seg selv i oss: slik formes selvet, alltid foran et speil, som en konstruksjon av bilder. Men speilet er ikke nok. Den andre forvandler oss når den gjør mer enn å speile oss: når den viser oss noe vi ikke ventet å se, eller sier noe vi ikke ventet å høre.
Så, hva lever man for? Ikke for å fullføre et oppdrag som er skrevet på forhånd: hvis det er skrevet, kan vi bare lese det baklengs, når det levde livet synes å ha ført oss dit, og aldri forlengs, siden ingenting garanterer at vi kommer frem. Heller ikke for å nå et mål én gang for alle: den som når det uten å ha et nytt foran seg, står igjen uten retning. Meningen uttømmes ikke i det vi utretter. Jeg tror svaret ligger i den tynne stillheten: å la lyset som strømmer gjennom oss, slippe igjennom og gi det, igjen og igjen, vår egen form, som en krystall som åpner det i farger det bar skjult. Det samme lyset går gjennom hver av oss, men hver enkelt avdekker det gjennom sine egne brudd og ufullkommenheter. Det kommer alltid ut annerledes.
Disse sprekkene er ingen feil. De er min signatur.
Å ta imot lyset og gi det tilbake til verden i de fargene det bar skjult: det er tikkun, gjenopprettelsen. Og idet vi gjør det, skjer noe mer. Den som skriver trett og fortsetter å skrive, er ikke lenger i sentrum: der er setningen, problemet, formen som ber om å komme frem. Selvet forsvinner ikke, men det slutter å gjøre krav på sentrum. Også dette er bitul, og ikke bare som forsakelse: det er den menneskelige gesten som gjentar den guddommelige. Lik forfatteren som trekker seg tilbake fra sitt verk, trakk det Uendelige seg tilbake for å skape. Vi trekker oss tilbake ved å skape.
Det bør sies rett ut: ingen aktivitet, verken lystbetont eller hinsides lysten, lukker mangelen. Den lukker den nesten, men mangelen åpner seg alltid på nytt. Kabbalistene sa at man må tømme seg igjen og igjen, for bare ved å tømmes kan man fylles på ny: man fylles og tømmes, i en stadig svingning, som en livets puls. Freden ligger ikke i å ha funnet meningen én gang for alle, som den som krysser målstreken i et løp, men i å godta denne rytmen og leve den.
Heller ikke det å finne det som får en til å vibrere, løser alt. Det gjenstår å finne ut hvordan man skal leve av det. Noen ganger lever man av én ting og vibrerer i en annen: man er advokaten, ingeniøren, borgeren, ett skritt bak. Meningen krever ikke at det som får oss til å vibrere, skal betale husleien. Den krever at det ikke slukner.
Lacan sa det uten omsvøp: det eneste man kan være skyldig i, er å ha veket med hensyn til sitt begjær, å ha gitt avkall på det.
✦
Jeg kom hit for å
Vi drømmer om å være spesielle. Om å eksistere for noen. Å si «jeg kom hit for å» er et stort skritt mot indre fred. Men det rommer en risiko: at hensikten blir til en gjeld. At «jeg kom hit for å» blir en dommer som hver natt spør meg om jeg strakk til. Det samme kan skje med bitul, og til og med med begjæret. Da plager vi oss ikke lenger fordi vi ikke er viktige nok, men fordi vi ikke er ydmyke nok. Selvet fortsetter å fylle hele scenen, selv når det forsøker å forsvinne.
Mot din vilje ble du født, sa litanien. Ingen valgte å bli født. Og en gjeld vi aldri har påtatt oss, er ikke vår å betale. Hensikten kan søkes; vår eksistens skylder vi ingen.
Litanien slutter slik: «og mot din vilje skal du avlegge regnskap for Kongenes Konge.» Hvis det finnes en domstol, kommer den ved enden, ikke hver natt. Og den skal dømme det vi gjorde, ikke at vi ble født. Også den kommer mot vår vilje. Den eneste vi selv sammenkaller, er den som trer sammen hver natt.
✦
En krone uten konge
Det sies at Adam og Eva i begynnelsen ikke var nakne. De var kledd i en hud av lys, glatt og skinnende som en negl. Da de forlot hagen, sluknet dette lyset over nesten hele kroppen, unntatt ytterst på fingertuppene. Siden den gang hender det at noen holder hendene mot et stearinlys og ser neglene glinse: et svakt skjær, fra en del av oss vi knapt kjenner igjen. I det skjæret ser man ikke paradiset. Man ser en rest. Og i den resten, ikke større enn en negl, forestiller vi oss alt det andre: det som ikke er der, det som kunne ha vært.
Å være i live krever den samme gesten som det Uendeliges, bare omvendt. Å tre litt til side. Å slutte å være sentrum i min egen natt: kongen, den anklagede og dommeren, den som venter og den som aldri kommer. Ikke for at en annen skal ta min plass, men for at plassen skal stå ledig.
For i det sentrum er det ingen. Det finnes intet bilde, for ingenting vi forestiller oss, kan fremstille det. Å forestille seg er ikke å sette et bilde i dette sentrum. Det er å holde det åpent.
På hebraisk skrives «jeg» (ani, אני) og «intet» (ayin, אין) med de samme bokstavene, ordnet i ulik rekkefølge. Jeget er ikke det motsatte av intet: det er intet ordnet på en egenartet måte. Man trenger ikke ødelegge det ene for å finne det andre: arbeidet ligger i å endre ordenen. Å trekke seg tilbake fra sentrum er nettopp dette: at jeget, uten å forsvinne, gir rom for det intet hvorfra alt kommer.
Det finnes en krone uten konge.
✦ ✦ ✦
Og kronen skinner, slik neglene skinner i stearinlysets skjær.
Ikke i paradiset, men i resten.
Hvis denne teksten ga gjenklang i deg, legg igjen en like.
Comments
Post a Comment