Smertens sammenfiltring
Den som har gått gjennom sjelens mørke natt, har kjent den knusende tyngden av å eksistere. De lange nettene fylt av minner fra et annet liv. De slitne øynene som ser tilbake på deg hver morgen, i kamp for å godta virkeligheten. Uansett hvilken tragedie som har rammet deg, kan den ikke gjøres ugjort. Men utover aksepten blir noe annet tydelig: tyngden i lidelsen kommer ikke bare fra den tilsynelatende årsaken til smerten, men fra noe annet, den usynlige dragningen fra en mørk kraft.
Spørsmålet som vedvarer:
«Hvorfor meg? Hvorfor nå? Hvorfor dette?»
Hvis Gud finnes, kan han kanskje bare åpenbare seg i stillheten. Elia fant ikke Gud i vinden, i jordskjelvet eller i ilden, men i en tynn stillhet.
Og det er i den samme stillheten, som tragedien, tapet, sviket og døden har felles, at svaret som kan gi sinnet fred, mangler. Der oppstår smertens sammenfiltring: hendelser uten noen forbindelse med hverandre mister, når de krysser en viss terskel, sin egen betydning og blir ganske enkelt smerte. Et tapt forhold, et nederlag på jobben, en skam, en melding uten svar, minnet om noen som kanskje aldri kommer tilbake. Uten å merke det begynner vi å knytte signifikanter som ikke har noe med hverandre å gjøre, til én eneste: det eksistensielle spørsmålet, som igjen peker mot tomheten og dens guddommelige stillhet.
Kabbala og Lacan forteller oss, på ulike måter og av ulike grunner, om et mørke som ikke lar seg forstå fullt ut. På Livets tre kan det tegnes som en avgrunn; Lacan snakker om mangelen i den Andre, spørsmålet som ikke har noe svar, og fantasmet, fantasien vi bygger for å dekke det. Dette er ulike måter å nærme seg noe felles på: ubehaget i hjertet av den menneskelige erfaringen.
Bare de som har gått gjennom fortvilelsens hav og vendt tilbake for å fortelle om det, vet hva som ligger på den andre siden. Det er ikke et svar, men en oppdagelse. En dag våkner du og forstår at brenningen, lukten av din egen svidde hud i nederlagets endeløse ild, gjør så vondt, ikke på grunn av den tilsynelatende årsaken, men på grunn av noe annet: mørket i avgrunnen, som har slukt hver eneste usammenhengende smerte og forstørret den, helt til selv den letteste berøring brenner.
Det gjør så vondt fordi det ikke er én smerte, men to som utløses samtidig: smerten over det som gikk tapt, og smerten ved å eksistere uten et svar.
Vi gjør nesten hva som helst for å slippe å se inn i tomheten. Camus forsto dette, og han utfordrer oss fortsatt fra graven til å møte den: ikke å svikte oss selv ved å søke trøst i religion, eiendeler, seksualitet, navn, titler, orgasmer eller forhold som lover et svar de ikke kan gi. For ham oppstår det absurde nettopp der, der vårt krav om mening møter verdens stillhet. Universet vil bevare sine mysterier lenge etter at menneskeheten er borte. Vi er her, kastet ut i rommets tomhet, og vi vet ikke hvorfor eller hva for. Bare tanken på dette uuttalte spørsmålet er nok til å få oss til å skjelve. Så vi leter etter grunner, finner på forklaringer, bygger fortellinger og vender igjen og igjen tilbake til det samme stedet, usikre. Til slutt er selv den verste overbevisningen vi godtar som sann om oss selv, om de andre, om verden, hvor smertefull den enn er, å foretrekke fremfor ikke å ha noe svar i det hele tatt.
✦ ✦ ✦
Bak dette ubesvarte spørsmålet lokker avgrunnen.
Avgrunnen er mørk, men ikke med materiens mørke: det er mørket av for mye lys. Kabbala tenker ikke på mørket som det rene motsatte av lys, og kanskje er det dette som gjør avgrunnen så mektig, og som forklarer hvorfor vi frykter den så mye: den er ikke fraværet av det guddommelige, men overfloden av det. Jakob drømte om en stige der engler gikk opp og ned. Da han våknet, forsto han at Gud hadde vært på dette stedet uten at han visste det, og han ble redd: «Hvor fryktinngytende dette stedet er! Dette er himmelens port.» Han var ikke redd fordi stedet var tomt, men fordi det var for fullt. Hebraisk har et ord for denne frykten for det som flommer over: nora. Og det som flommer over, skremmer ikke bare; det kaller også. Derfor trekker avgrunnen oss til seg, og dragningen rommer et løfte om hvile.
Men avgrunnen er ikke det eneste mørket i treet. Det finnes et annet, materiens mørke: lavere, mindre fryktinngytende, nærmere kroppen, og nettopp derfor faller vi alle i det.
Da Josefs brødre kastet ham i brønnen, var den tom; det var ikke vann i den. Rabbinerne leste setningen nøye: ikke vann, men slanger og skorpioner. I kabbala forbindes Josef med Yesod, sefiraen for relasjoner og seksualitet, som ligger mellom Tiferet og Malkhut. Bildet er presist. En brønn uten noe å drikke, og likevel full av noe som biter, lammer og holder fast.
Her finner jeg en spennende forbindelse til Lacans teori om jouissance. Utover den vanlige nytelsen skaper jouissance gjentakelse, selv når gjentakelsen ikke bare gir enkle gleder, men også smerte og lidelse. I min lesning av Livets tre ligger de tre formene for jouissance som Lacan beskrev, den falliske jouissance, meningens jouissance og den Andre jouissance, i den nedre triaden (Netzach, Hod og Yesod), fordi alle tre presser mot utladning gjennom kroppen, og det som aldri blir helt utladet, kommer stadig tilbake. Dette er brønnen. Subjektet fortsetter å søke anerkjennelse, eie, nytelse eller mening, selv når ingen av dem tilfredsstiller fullt ut. Gjentakelsen bringer med seg noe som fortsetter å blende og binde subjektet. Avgrunnen krysses eller krysses ikke, men brønnen krysses ikke: man faller ned i den og havner på bunnen.
Selve tapet er virkelig; det skjer i verden, i Malkhut. Men vi blir ikke værende hos tapet. Vi sirkler rundt det i brønnen, og fra brønnen skimter vi avgrunnen. Når tragedien rammer, og det gjør den uunngåelig, tvinger den oss til å møte det eksistensielle spørsmålet, avgrunnen som ikke har noen bunn. For å slippe å se på den faller vi tilbake i brønnen, som har fast grunn.
Forestill deg noen, hvem som helst av oss, alle sammen, hvis liv er bygget rundt noe ytre: anerkjennelse, penger, eiendeler, titler, jobber eller ønsket om å være noen i den Andres øyne. Så rammer tragedien, en av disse søylene faller, og verden raser sammen med den som et korthus. Smerten er ikke lenger begrenset til det som gikk tapt. Den begynner å besvare spørsmål som tapet selv aldri stilte.
For lenge siden hørte jeg fra noen jeg en gang stolte på, at et nederlag ikke definerer deg. Det er sant, men det er vanskelig å tro når en hel galakse av signifikanter peker mot det samme spørsmålet. Så nei, det er ikke nok å tenke det for å stanse smerten som blir liggende under ordene.
Her tilbyr Lacans fantasme en mulig forklaring. Fantasmet binder brønnen og avgrunnen sammen i én enkelt løkke, og strømmen går begge veier. Hvert enkelt tap blir ikke lenger værende i brønnen; det trekkes opp mot det eksistensielle spørsmålet og forstørres. Og skrekken for avgrunnen strømmer på sin side ned i brønnen, fordi brønnen i det minste har en bunn. Fantasmet gir spørsmålet et ansikt, en historie, en tilsynelatende forklaring. Jeg ble forlatt. Jeg er ingenting verdt. Jeg fortjente det som skjedde. Han fortjener det. Det var min skyld. Ingenting av dette er hele sannheten. Disse tolkningene gjør vondt, noen ganger forferdelig vondt, men de gir noe som den eksistensielle tomheten nekter å gi: et svar, hvilket som helst svar. Og slik lukkes løkken. Så snart vi trekkes mot avgrunnen, faller vi i brønnen, og vi blir underlagt begge: smerten ved spørsmålet uten svar, og den falske roen i svaret vi gir oss selv, som også gjør vondt, fordi den gjør det som skjedde, til en dom over hvem vi er.
I dette bildet blir Tiferet stedet der «jeget» kjemper for å holde seg samlet, fanget mellom avgrunnen ovenfor og brønnen nedenfor. Som en båt holdt av to for korte ankerkjettinger mens tidevannet stiger, kan den ikke heve seg med vannet, og havet drar den ned. Det er der lidelsen skifter karakter. Tapet er ikke lenger bare tapet av et hus, en partner, en bil eller en jobb. Det bærer på eksistensens uutholdelige tyngde.
✦ ✦ ✦
Men hva skjer hvis brønnen og avgrunnen vikles fra hverandre?
Ikke ved å fornekte tapet. Ikke ved å overbevise oss selv om at lidelsen var innbilt, eller at det eksistensielle spørsmålet endelig har fått et svar. Tapet forblir virkelig. Barndommens sår kan fortsatt gjøre vondt. Den som gikk, kommer kanskje aldri tilbake. Bare ved å godta at det finnes en smerte som hører til selve eksistensen, og la universet forbli like stille som alltid. Brønnen fylles ikke, og avgrunnen lukker seg ikke. Bare løkken som binder dem sammen, løses opp. Og når dragningene deres skilles, forandres noe i oss. Sjelen blir lettere.
Vi slutter å oppleve alle disse smertene som én. Slutten på et forhold er ikke lenger bevis på at vi ikke fortjener kjærlighet. Et annet menneskes taushet er ikke lenger en anklage. Et nederlag er ikke lenger en dom over eksistensen.
Men løkken løses ikke opp ved at vi forstår den. Man kan komme seg opp av brønnen ved å balansere gjentakelsen og behovet for anerkjennelse uten å bli fortært av dem. Men så lenge løkken holder, vil det neste tapet bli trukket rett inn i den. Vi kan forstå mekanismen perfekt og likevel fortsette å gjenta den. Fantasmet balanseres ikke; det må gjennomgås. Først da mister det grepet om erfaringen, slik at hver smerte kan få tilbake sin egen mening og sine egne grenser, og ingen nye tap blir bekreftelsen på en gammel dom over oss selv. Det som skjedde i går, trenger ikke bære vekten av alt som skjedde før, eller svare på spørsmålet om hvorfor vi lever.
Å vikle fra hverandre fjerner ikke smerten; det letter tyngden. Det gjør sjelen vår lettere.
Dette er gaven i sjelens mørke natt: å oppdage at avgrunnen ikke trenger å forsvinne, at spørsmål kan forbli ubesvarte, at den andre som såret oss, ikke er ansvarlig for all smerten vi har lidd, og at vi kan leve uten å gjøre hvert tap til en dom over eksistensen.
Josef fylte ikke brønnen; han kom seg opp av den. Og han falt igjen: fengselet hans i Egypt bærer, merkelig nok, det samme navnet, bor, brønnen. Andre gang kom han ut som drømmetyder, en som kunne gi mening uten å bli fanget av den. Og han nøyde seg ikke med å flykte: farao satte ham over hele Egypt, og han som hadde ligget på bunnen av brønnen, endte med å dele ut brødet til et helt land, også til brødrene som hadde kastet ham dit.
✦ ✦ ✦
Men å komme seg opp av brønnen er ennå ikke glede. Å vikle fra hverandre gjør sjelen lettere, men den er ennå ikke fri. Noe gjenstår lenger fremme: å krysse selve avgrunnen.
Å krysse betyr ikke at spørsmålet blir besvart; det betyr at vi ikke lenger trenger fantasmets svar. Dette er ikke spranget Camus advarte mot, for ingenting loves på den andre siden. Det som ligger der, har et navn: Da’at, den ellevte sefiraen, den som ikke telles. Mange lesninger av treet plasserer den like bortenfor avgrunnen. Den er der, men den er ikke enda en ting å eie. Da’at er kunnskap i bibelsk forstand, som da Adam kjente Eva. Ikke kunnskap om livet, men fortrolighet med det. Johannes av Korset visste at natten hans ikke endte i et svar, men i forening.
Men ingen bor der for alltid; vi krysser den, faller tilbake og krysser den igjen, fordi livet for det meste er materielt. Hver gang vi lever ut fra vårt eget begjær i stedet for ut fra den Andres krav, hver gang vi handler uten å vente på at universet først skal forklare seg, lever vi et øyeblikk i Da’at. Og kanskje er dette alt vi kan gjøre med det svevende spørsmålet: ikke besvare det, men krysse avgrunnen og vende tilbake forvandlet. Ikke bli værende på noen av sidene, men gå opp og ned, som englene på Jakobs stige, og bringe det lyset inn i materiens mørke: til hjemmene, til arbeidet og til menneskene, selv om de senere går, og leve her uten å kreve at hvert tap skal svare for eksistensen.
Havet kan fortsette å stige. En båt bundet til to ankre vil synke; med ett kan den kanskje flyte; men bare en båt som letter anker, kan seile... og nå den andre bredden.
Bibelsteder: 1 Kong 19,12; 1 Mos 4,1; 28,17; 37,24; 41,14.
Comments
Post a Comment