Dagen jeg møtte Sara
Ettermiddagen gikk allerede mot slutten.
Jeg hadde bestemt at kvelden før skulle være, symbolsk sett, en avslutning. Slutten på en syklus, døden til et tidligere jeg som, etter en seremoni, var i ferd med å bli født på nytt. Jeg gjorde det med vilje, med ønsket om å avslutte noe som hadde trukket ut altfor lenge. Men ingen kan bli en annen helt alene. Det trengs alltid noen andre som kan være et speil. Jeg hadde reist til Italia nettopp for den anledningen. Der fant jeg dem som fulgte meg, så meg, lot meg falle og løftet meg opp igjen, om enn bare for et øyeblikk.
Følelsesmessig visste jeg at jeg hadde brutt noe jeg måtte bryte for å bli den jeg skulle være. Man blir den man er, hørte jeg en gang. Jeg visste ennå ikke hvem denne andre skulle bli, men jeg visste at noe endelig var over.
Neste morgen våknet jeg lykkelig.
Jeg hadde et jobbintervju på nett. Det var en underlig opplevelse, nesten absurd. Jeg skulle svare direkte på en rekke spørsmål om yrkeserfaringen min, hvert innenfor en fast tidsramme. Det minnet om en spørrekonkurranse på TV. Svarene mine var nokså middelmådige, men jeg moret meg kostelig. Det var noe befriende ved den uventede situasjonen, ved å sitte og svare på spørsmål om yrkeslivet mitt fra et hotellrom i Italia, som om verden hadde bestemt seg for å by meg på en liten komedie etter høytideligheten kvelden før.
Resultatet brydde jeg meg ikke stort om. Jeg var glad, det var alt.
For å feire det gikk jeg en tur gjennom la Serenissima, Venezia.
Jeg ville endelig besøke Markuskirken. Så mange ganger hadde jeg krysset den plassen, alene eller i følge, men når jeg tenker etter, nesten alltid alene, også når jeg var i følge, for i årevis hadde jeg levd slik den jazzstandarden sier: alone together. Jeg hadde betraktet kuplene, mosaikkene og fasaden utenfra, men jeg hadde aldri gått inn.
Men jeg kom før åpningstid, så de slapp meg ikke inn. De anbefalte meg en kirke, og jeg bestemte meg for å gå til en annen, i motsatt retning.
Kirken San Moisè. Et av de få stedene der det ikke er Jesus som står bak alteret, men Moses som mottar lovtavlene. Underlig, tenkte jeg: å motta tavlene som markerte et nytt kapittel i livet til Moses og hans folk. Jeg visste ennå ikke at også jeg skulle motta noe den dagen.
Så gikk jeg tilbake til basilikaen. Denne gangen slapp jeg inn. Og i noen timer var denne bygningen, som hadde overlevd så mange århundrer, min. Det bølgende gulvet, det gylne taket, de to tusen år gamle hestene, mine hester.
Etterpå, mens jeg tenkte på navnet til en som står meg svært nær, bestemte jeg meg for å besøke dagens siste kirke, San Samuele. Hensikten var bare å ta et bilde av helgenen, som sjelden blir avbildet, og sende det til slektningen som bærer navnet hans. Jeg hadde ingen særlige forventninger. Et sammentreff av navn hadde ført meg dit, en av disse små assosiasjonene som av og til styrer skrittene våre uten at vi helt vet hvorfor.
Ved inngangen, sittende til venstre, ble jeg tatt imot av en kvinne med krøllete hår og et ansikt der tiden begynte å tegne seg. Hun hadde øyne som så ut til å ha lest for mye, og en stor nese, helt på grensen av hva man kan kalle proporsjonalt perfekt, som en pil som pekte mot et sted jeg ikke kjente. Hun strikket der og da, inne i kirken, og hadde på seg gensere i pastellfarger som hun sikkert hadde laget selv. Joggeskoene var dekorert for hånd, og sikkert også et verk av hennes egne hender. Jeg skimtet en ørering som hang fra det ene øret, håndlaget av utseende, som hele henne.
Det var ingenting konvensjonelt ved utseendet hennes. Det var som om hun hadde bestemt seg for å bygge seg selv, bit for bit, uten å be noen om lov.
Men det som slo meg mest, var blikket hennes, litt matt, som om denne kvinnen hadde sett for mye. Øynene hennes streifet meg så vidt.
Og hun snakket.
Hun snakket uten stans, uten å se på meg. Om kirkens underverker, om middelalderfreskene, om mysteriene. Hun snakket med en lidenskap som ikke syntes å trenge noen tilhører.
Jeg lyttet til henne, noe forvirret, til og med nervøs.
Mange steder i verden, særlig i den tredje verden, har jeg lært å være mistenksom overfor tjenester ingen har bedt om. En gang tok jeg en taxi uten å spørre hva turen ville koste, og det ble en uforglemmelig opplevelse da jeg endte opp i krangel med sjåføren, som ville ha en urimelig sum for turen. Denne kvinnen snakket og snakket, og jeg visste ikke om jeg fikk en forklaring eller pådro meg en uendelig gjeld.
Men hun virket fullstendig uvitende om uroen min.
Hun fortalte meg om åtte hedenske kvinner, sibyllene, fire på hver side av prekestolen, oldtidens profetinner som den kristne tradisjonen tilskrev forutsigelsen av hendelser knyttet til Kristus.
Jeg ble fascinert av paradokset: en kirke viet til Samuel, en profet, som på veggene bevarte skikkelsene av andre profetinner, kvinner, kanskje hekser, fra en verden eldre enn kristendommen. Og som om ikke det var underlig nok, fantes det også noen gåtefulle skikkelser i kuppelen, visstnok Hermes Trismegistos og Moses. Begge så ut til å spille fløyte eller utføre en slags besvergelse. Mysteriet i de gamle italienske kirkene som nesten ingen ser.
Hvordan kan man gå gjennom livet uten å se? spurte jeg meg selv. Så mange ganger har jeg tatt meg selv i nettopp det. Kirken hadde sitt mysterium, det er sant. Men litt etter litt begynte jeg å ane at det egentlige mysteriet ikke fantes på veggene.
Hun satt til venstre for inngangen.
Mellom den ene forklaringen og den neste fortalte kvinnen at hun studerte filosofi. Hun snakket om Guy Debord, om skuespillsamfunnet, om så mange andre filosofer, om kapitalismens død og om en ny tid preget av utilitarisme. Ideene hennes kom tumlende etter hverandre, uten stor omsorg for rekkefølgen. Jeg prøvde å følge henne mens jeg lurte på hvem dette mennesket egentlig var.
Til slutt gjorde hun det klart at hun ikke tok betalt for forklaringene sine. Hun var der fordi hun elsket denne kirken.
Det forvirret meg enda mer.
Så spurte jeg henne hva hun levde av.
Hun sang.
Og jeg vet ikke når det skjedde, eller hvorfor, men samtalen vår sluttet å handle om fresker, profeter og filosofer. Jeg begynte å fortelle henne ting om livet mitt. Jeg fortalte om grunnene til at jeg var kommet til Venezia, om et brudd som hadde kronet en rekke tap, om det som var tatt fra meg, det jeg hadde lagt bak meg, og det jeg ennå ikke forsto.
Jeg snakket også med henne om filosofi, om Lacan, frimureri, esoterisme og kabbala. Og det overrasket meg at hun ikke ble overrasket, at jeg ikke trengte å forklare noe av det. Hun visste hva jeg snakket om. Lacan kjente hun, om enn som filosof.
Hvor finner man kvinner som henne, som kan noe om musikk, filosofi, kunst, psykoanalyse og kabbala? Hvor finner man noen som kan snakke om filosofi og eldgamle profetinner mens hun strikker en genser?
I en kirke i Venezia, sittende til venstre for inngangen.
På et tidspunkt sa kvinnen at hun egentlig ikke trodde på ord. At hun ikke likte dem.
Jeg tror det var vendepunktet. Jeg tenkte straks på Lacan. På umuligheten av å si alt, på den mangelen som intet ord klarer å lukke, på den uunngåelige avstanden mellom det vi lever og det vi ønsker å formidle, på hvor begrensede vi er når vi prøver å fortelle om det vi har opplevd. Jeg tenkte på hvor mange ganger jeg hadde prøvd å forklare meg, rettferdiggjøre meg, forstå og bli forstått av den andre kvinnen, som hadde skjøvet meg til side som en verdiløs gjenstand, men likevel holdt på meg fordi jeg var nyttig.
Og så skjedde noe enda mer uventet.
Hun løftet blikket og så på meg, med de øynene som syntes å se forbi meg. Hun så virkelig på meg. Hun spurte meg om noe. Jeg svarte, og svaret betydde ingenting, for ordene betydde ikke lenger noe. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det blikket. Det var ikke spesielt intenst, ikke forførende, ikke ekstraordinært. Rett og slett kjente jeg, for et øyeblikk, at noen så meg, som for første gang.
Vi trenger å eksistere for noen, selv om vi bruker en god del av livet på å late som det motsatte, i troen på at vi er uavhengige. Jeg hadde levd i mange år i et forhold der jeg, litt etter litt, hadde sluttet å føle meg sett. Det var som om jeg var blitt gjennomsiktig for mennesket foran meg.
Hvordan kan noen bli gjennomsiktig? Jeg kunne snakke, forklare, be, prøve å gjøre meg forstått, sjonglere og slå kollbøtter for å bevise for henne at jeg fantes, for å bevise min kjærlighet, at jeg var der for henne, for oss to, men alt det vesentlige og særegne ved meg nådde aldri over til den andre siden.
Jeg var allerede død i henne.
Den brutte broen i det forholdet hadde ført meg på en avslutningsreise til et land jeg hadde elsket like mye som den andre kvinnen, til en by som forhekser, til en ukjent kirke, foran en annen kvinne. En kvinne uten hatt som så på meg.
Noen måneder tidligere, nyinnflyttet i Norge, hadde en kvinne lagt hånden på skulderen min mens det ble tatt et gruppebilde. En ubetydelig gest, en helt vanlig velkomst, sikkert uten baktanke, som likevel hadde rørt meg dypt. Jeg sa det aldri til henne, for hun ville ikke ha forstått det. Jeg hadde kjent den hånden som en bekreftelse på at jeg var til stede. Noen visste at jeg var der.
En fremmed så meg inn i øynene.
Jeg vet ikke hva hun så. Jeg later ikke som jeg vet det. Jeg trenger ikke å vite det. Men jeg kjente, for et øyeblikk, at jeg ikke lenger var usynlig.
Kanskje er det derfor musikken finnes. Det finnes ting som kan føles, men ikke sies. Hvis Gud finnes, taler han i stillheten eller i en hvisking, på huden.
Så sa hun til meg:
«Jeg skal synge noe for deg ... men du får ikke se på meg.»
Det virket som en merkelig anmodning, men på det tidspunktet kjentes ingenting ved dette møtet helt normalt.
Jeg snudde meg.
Og hun begynte å synge.
Hun hadde en sopranstemme, mørk og fløyelsmyk, som lød som en bratsj, uten operasangerens teatralske prosjeksjon, snarere intim. En varm stemme som syntes skapt for å synge Händel, og det var nettopp det hun sang, til et akkompagnement fra telefonen.
Hun sang bak meg, men stemmen hennes syntes å nå meg fra alle kanter. Der, uten at jeg hadde bedt noen om noe, nådde en menneskelig gest meg, en dypt menneskelig gest.
Arie for en ensom mann.
Det var ingenting å kjøpe, ingenting å selge, ingenting å bevise. Det var stemmen til en fremmed som gav meg en gave.
Og jeg begynte å gråte.
Jeg vet ikke helt hvorfor.
Kanskje fordi det var lenge siden noen hadde gitt meg noe fra sjelen. Kanskje fordi den stemmen nådde et sted i meg som hadde ligget forlatt. Eller fordi noen, etter så mange ord, så mye resonnering, så mange forsøk på å forstå min egen historie og andres, hadde klart det uten å forklare meg noe som helst.
Men det var noe mer. Det var ikke bare takknemlighetens tårer. Det lå en smerte i den følelsen, en merkelig smerte, en lengsel, selv om jeg ikke visste etter hva. Kvinnen minnet meg ikke om noen. Hennes måte å tenke, leve og snakke på, hennes tilsynelatende likegyldighet overfor konvensjoner, alt syntes å komme fra en annen verden.
Og likevel var det noe ved henne som gjorde vondt.
Hva hadde hun opplevd? Hadde noen knust hjertet hennes? Hadde hun lidd som jeg, med den smerten man ikke holder ut? Jeg vet ikke. For henne kunne det ha vært bare enda en sang, en gest til nok en forbipasserende med beslektet sjel.
Lidenskapen hennes gjorde vondt. Den måten å elske en kirke på, å snakke om freskene, å gi uten å vente noe tilbake. Friheten hun syntes å bebo sin egen tilværelse med, gjorde vondt. Og det gjorde også den plutselige gjenkjennelsen av noe jeg selv hadde søkt hele livet, men som jeg av en eller annen grunn hadde sluttet å leve fullt ut.
Kan man lengte etter noe man aldri har hatt? Etter en måte å leve på som man kjenner igjen som sin egen, men som man har fjernet seg fra? Freud ville sagt ja. Jeg visste det ikke da, og jeg vet det ikke nå.
Da hun var ferdig med å synge, omfavnet jeg henne gjennom tårene. Jeg gjorde det spontant, uten å be om lov, slik gode omfavnelser gis, slik jeg hadde omfavnet og blitt omfavnet kvelden før. Til og med på samme side. Den gjentagelsen overrasket meg, denne merkelige kroppens hukommelse som synes å gjenkjenne noe før vi er i stand til å forstå det.
Slik begynner verden, ikke med et klynk, men med en tåre. Kvinnen, omgitt av eldgamle profetinner, hadde forhekset meg med sangen sin.
Jeg ville vite hvordan jeg kunne finne henne igjen. Hun fortalte at hun avviste sosiale medier, at hun ikke tok del i den verdenen av evig eksponering, at hun ikke brukte kunstig intelligens og foretrakk å leve på en annen måte. Selv når hun skulle snakke om Gud, la hun telefonen bort, som om hun trengte å beskytte det rommet mot enhver forstyrrelse.
Det var noe dypt konsekvent, men også noe ekstremt, ved det valget. Hun syntes ikke å søke tilskuere, anerkjennelse eller bifall. Hva ville hun? Hva ba hun om? Hva drømte hun om? Var hun lykkelig?
Til slutt spurte hun om navnet mitt og gav meg sitt: Sara. Og av en grunn jeg fremdeles ikke kjenner, gav hun meg telefonnummeret sitt og sa at jeg skulle skrive til henne, uten å love at hun ville svare. Da kjente jeg Uranus' lyn som kløvde meg i to.
Jeg tok vare på det, selv om jeg visste at jeg sannsynligvis aldri ville skrive til henne eller ringe. Jeg ville ikke ha det for å oppsøke henne eller se henne igjen. Det var som om det nummeret, en liten rekke sifre skrevet med hennes hånd, kunne bevare noe av stemmen hennes, av blikket hennes, av det som hadde skjedd i meg. Jeg ville bevare sporet av et møte som ikke trengte å gjentas for å fortsette å eksistere. Jeg vet heller ikke hva det betydde for henne. Det ville være urettferdig å dikte opp en betydning det kanskje aldri hadde for henne.
Jeg forlot San Samuele med den merkelige følelsen av å ha mottatt noe jeg ikke hadde gått for å lete etter. Jeg gikk lenge blant smilende, lykkelige turister, mens tårene ikke ville stanse. Jeg hadde gått inn for å ta et bilde av en helgen som bærer navnet til en jeg er glad i, trukket dit av en gammel profet, og jeg hadde funnet en kvinne som sang i en kirke av kjærlighet til dens skjønnhet.
Neste morgen, da jeg våknet, tenkte jeg på Silvio Rodríguez og sangen hans Óleo de mujer con sombrero (Oljemaleri av kvinne med hatt). Jeg gråt igjen da jeg hørte den, og igjen da jeg mintes den.
I Silvios sang er det kvinnen som går tapt. I min er det jeg som går.
Feige kjærligheter blir aldri til ekte kjærlighet,
heller ikke til historier, de blir værende der.
Der ble de, i en kirke i Venezia, i et nummer jeg tok vare på uten noen gang å slå det, de endeløse samtalene og blikkene og gjenkjennelsene, og kanskje andre omfavnelser. Var det feighet? Jeg foretrekker å tro at det var et møte som fullbyrdet seg i selve øyeblikket det skjedde, for intenst til å strekkes ut der og da. Men Silvios spørsmål fortsetter å se på meg.
De slitne øynene hennes, nesen som en pil, de håndstrikkede genserne i pastellfarger, den håndlagde øreringen. Sara ville ha passet perfekt i den sangen. Hun lignet selv en skikkelse som hadde rømt fra et maleri av Chagall, en som hadde bestemt seg for å leve i sine egne farger, utenfor de formene andre anser som nødvendige. Men Silvios kvinne går tapt i frykten, og Sara svevde, fri, som de elskende og fiolinistene Chagall lot fly over hustakene. Den samme maleren som igjen og igjen vendte tilbake til Moses og lovtavlene.
Noen timer tidligere, i San Moisè, hadde jeg sett Moses motta lovtavlene. Og om ettermiddagen, i kuppelen i San Samuele, hadde denne kvinnen vist meg ham igjen, ved siden av Hermes Trismegistos.
Da husket jeg at Moses ble nektet et ansikt. På fjellet ba han om å få se Guds herlighet, og svaret var at ingen kan se det ansiktet og leve. Gud dekket ham med hånden sin mens han gikk forbi, og Moses fikk bare se ham bakfra. I San Samuele ble scenen snudd: det var jeg som vendte ryggen til, og til gjengjeld nådde en stemme meg.
Moses mottok tavler for å begynne på nytt. Jeg mottok en sang.
Jeg tenkte også på Orfeus. Han steg ned i de dødes rike for å redde Evrydike, og med sangen sin rørte han underverdenens guder, som lot ham ta henne med seg på én betingelse: at han ikke snudde seg for å se på henne før de var kommet ut i lyset. Orfeus sang foran Evrydike mens de steg opp fra underverdenen, men nesten ved utgangen snudde han seg. Og mistet henne for alltid.
Jeg hadde feiret min egen symbolske død kvelden før. Jeg hadde levd i en underverden altfor lenge. Og dagen etter ble historien snudd. Denne gangen var det Evrydike som sang, og jeg som ikke måtte snu meg.
Hun ba meg om ikke å se på henne. Jeg vendte ryggen til og snudde meg ikke. Og sangen hennes førte meg, tone for tone, ut av underverdenen.
Evrydikes sang førte meg ut i lyset.
Men den merkeligste forbindelsen lå i de kvinnene Sara hadde vist meg på kirkens vegger.
Sibyllene.
Det finnes en fortelling hos Ovid om sibyllen i Cumae. Apollon hadde tilbudt å oppfylle et ønske for henne. Hun tok en håndfull sand og ba om å få leve like mange år som det var korn i hånden hennes. Men hun glemte å be om ungdom.
Kroppen hennes ble gammel, tærte bort og skulle en dag forsvinne helt. Av henne skulle bare stemmen bli igjen.
Denne kvinnen med de slitne øynene, hvis stemme slo mot kirkens vegger og gjorde den til sin resonanskasse, hadde bedt meg om ikke å se på henne. Og så hadde hun gitt meg nettopp det som ifølge Ovid overlever når sibyllens kropp forsvinner.
Stemmen.
Hun strikket seg selv, og jeg kledde henne i myter.
Torsdag hadde jeg bestemt meg for å la en del av meg dø.
Fredag minnet en stemme meg om at jeg fortsatt levde.
Sara hadde vært et speil. Et speil som ikke visste at det var et speil. Og ved ikke å se i det, kjente jeg igjen noe jeg hadde sluttet å se i meg selv.
Hun tilbød meg ingen løsning. Hun lovet ikke å bli. Sara ble til luft, en sky i vinden, og løste meg opp i en kirke i Venezia.
Lacan skrev at ethvert krav i siste instans er et krav om kjærlighet. I årevis hadde jeg bedt om å bli sett. Der, med ryggen til, uten noe å bevise, ba jeg for første gang ikke om noe. Og jeg ble sett.
Lenge har jeg prøvd å forstå livet gjennom ord. Og det var en kvinne som sa at hun ikke trodde på dem, som minnet meg om noe jeg, som musiker, alltid burde ha visst: at for å bli født på nytt er det ikke nok å bestemme at vårt gamle jeg er dødt. Noe av verden må nå oss; noen må berøre oss, se oss eller synge for oss.
Den ettermiddagen, i en liten kirke i Venezia, fikk en kvinne uten hatt ved navn Sara, sittende til venstre for inngangen, meg til å gråte med stemmen sin.
Jeg vet fremdeles ikke hva som ble født der.
Men jeg begynner å ane at jeg også gråt for det jeg ennå kunne bli.
Og jeg gråt fordi arien varte bare noen få minutter. Den begynte, gikk gjennom meg og tok slutt. Som livet, som ikke lar seg si. Det finnes ingen ord som kan uttrykke alt vi føler, alt vi er. Livet tennes i luften, vibrerer i veggene i en kirke, berører noen og slukner. Det kan bare føles mens det varer. Derfor gråter vi foran skjønnheten: fordi vi kjenner den igjen i samme øyeblikk som den forsvinner.

Comments
Post a Comment