Ondskapens rot: Å tro at lyset kan eies

William Blake, Newton (1795-c. 1805)

- Filosofi -

Ondskapens rot:

Å tro at lyset kan eies

To forskere gjør den samme oppdagelsen. Den første holder den som noe foreløpig: hun mottok den fra en tradisjon, frembrakte den gjennom sitt arbeid, og den står åpen for korreksjon. Hun publiserer den, underviser i den og går videre. Den andre begynner å identifisere seg med den. Han har ikke lenger en teori: han er teorien. Når en yngre kollega gjentar arbeidet og finner et avvik, ser han ikke et bidrag. Han ser en trussel, og begynner å lete etter måter å miskreditere henne på.

Mellom den ene og den andre forandret ikke teorien seg. En tro om den gjorde det.

Ondskapens rot er å tro at lyset kan eies.

Den roten finnes i alle, fordi vi alle holder en eller annen mening for vår egen: navnet, familien, nasjonen. Men sett med kalde øyne er ingen av dem en varig tilstand. De er enkeltstående handlinger som bekrefter en tro. Jeg er noens familie fordi andre bekrefter det; jeg hører til denne nasjonen fordi andre anerkjenner det; selv navnet er mitt fordi jeg blir kalt det, eller fordi jeg kaller meg selv det. Det jeg kaller mitt, opprettholdes av andre, og av meg når jeg gjentar det. Ingenting av dette er å eie.

Og hvis ikke engang navnet kan eies, enda mindre lyset som når oss. Det kommer utenfra: fra en tradisjon, fra de andre, fra verden. Det jeg bidrar med, er lesningen, som en utøver foran et verk en annen har skrevet. Det samme partituret klinger forskjellig hos hver utøver, og ingen tolkning uttømmer det. Partituret er ikke mitt; min lesning er det. Slik står en krystall foran lyset: den frembringer det ikke, den gir det sin farge.

For å se hvorfor denne troen er ondskapens rot, må vi vite hva dette lyset er, hva som skjer når det mangler, og hva vi gjør for ikke å miste det.

✦Lyset

Ethvert liv er bundet til det som går forut for det og til det som overskrider det, med bånd som rekker lenger enn noen vet. Et egg på en tallerken bærer i seg en høne, en gård, evolusjonens spor og til og med grunnstoffer smidd i stjernene. Disse båndene finnes enten noen legger merke til dem eller ikke, og de fleste blir aldri sett. Gregory Bateson kalte dem mønsteret som forbinder: det som binder krabben til hummeren, én blomsterart til en annen, og dem alle til oss. Mønsteret rekker enda lenger: helt til steinen.

Men en forbindelse kan være der uten å forandre noe for noen. Bateson definerte også informasjon som «en forskjell som utgjør en forskjell». Lyset er øyeblikket da en forbindelse vi allerede var en del av, kjent eller ikke, begynner å utgjøre en forskjell for oss: den slutter å være et faktum i verden og begynner å bety noe for oss.

En astronom kan kjenne den stellare opprinnelsen til alt han har på tallerkenen, og bare se frokost. En som ikke vet noe om stjerner, kan i den samme frokosten se en mor som lagde den hver morgen, eller høre bestemorens høns. Astronomen har mer kunnskap; den andre har lys. Forbindelsen finnes enten noen legger merke til den eller ikke, og å kjenne den lar noen ganger vår måte å se på være uberørt. Lyset hører til en annen orden: det er det usynliges forbindelse. Og det som begynner å bety noe, kan være usant og såre: en ydmykende tro, en setning hørt om og om igjen, avgjør noen ganger i årevis hvordan noen ser seg selv. Det finnes altså et klart lys og et mørkt lys: det som åpner oss mot universet, og det som lukker oss for andre muligheter.

Et subjekt står foran lyset som en krystall. Krystallen er ikke kilden: lyset går gjennom den og får, idet det går gjennom, en farge. Den fargen avhenger av krystallens struktur og sprekker, av hva den absorberer, hva den slipper gjennom og hvor den har brukket. Hvilken forbindelse som begynner å bety noe, avhenger også av krystallen, selv om krystallen ikke bestemmer det. To brødre hører den samme sangen, og i begge tennes den samme forbindelsen: faren som pleide å synge den. For den ene har den takknemlighetens farge; for den andre, et fraværs farge. Lyset er det samme; fargen er det ikke. Ulike krystaller gir ulike farger til det samme lyset, og det er det som gjør hver av dem enestående. Lyset er at forbindelsen betyr noe; fargen er hva den betyr for den som mottar den.

Av lyset som går gjennom oss, blir lite igjen. Det krystallen bevarer, er fremfor alt sin sprekk: sporet av et lys så sterkt at det ikke kunne forstås. Disse sporene er ikke livløse: de bøyer av alt lys som kommer inn etterpå. Det er, i stor grad, det ubevisste: ikke det vi husker, men lovene vi leser det som kommer, etter.

Lyset kommer ikke fra én kilde. Det kommer fra mange på en gang, og i krystallen krysses og blandes det. Når lysene blandes, gir de farger ingen av dem hadde alene: en krystalls farge tilhører ingen kilde, og er heller ikke bare dens egen. Den avhenger av lysene som går gjennom den, og av en struktur og sprekker den ikke har valgt. Det den kan, er å slippe dem gjennom, filtrere dem eller lukke seg for dem.

Det en krystall absorberer, forblir ikke lys: det blir til varme. Jo mer den absorberer, desto mindre slipper den gjennom. En krystall som ikke slipper gjennom noe lys, blir ugjennomsiktig.

✦Mørket

Hvis lyset er øyeblikket da en forbindelse begynner å bety noe, er mørket tilstanden der forbindelsene forblir usynlige, krymper til noen få eller slutter å bety noe for oss. De er der fortsatt, selv om de ikke ses. Verden viser seg i fragmenter, som ting og liv som ser ut til å eksistere alene, selv om ingen av dem eksisterer i seg selv.

Det er vår opprinnelige tilstand, fordi ethvert blikk er delvis. Å se én forbindelse er å la andre forbli usett, og intet blikk avdekker alle forbindelsene i et liv. Ikke engang i ens eget: vi er satt sammen av det andre speiler tilbake til oss i møtene våre. Selv når noe når oss og betyr mye, vet vi kanskje ennå ikke hva det betyr eller hvilken farge vi skal gi det. Lyset kan komme før forståelsen av det. Ethvert liv leves i halvlys. Mørket er blikkets uunngåelige grense, og ingen har skylden for det.

Men mørket kjennes også: å være frakoblet, se seg rundt og bare finne fravær eller halve sannheter, tro at ingenting bærer noe og at man er alene. Forbindelsene er der fortsatt, men de når oss ikke lenger. Å savne noen er fortsatt lys: en forbindelse som betyr noe gjennom sitt fravær. Mørket begynner når ingenting lenger synes å bety noe, fordi ingenting synes å henge sammen.

I det mørket søker vesenet enhet, og skyld er den raskeste måten å finne den på. Hvis det jeg føler, er min skyld, har det i det minste en årsak, og årsaken er meg: mørket får mening. Skyld er lys, men et svært lite lys, fordi det reduserer alle forbindelser til én og forkaster alle andre grunner. Det peker på meg, og det lyset finner ingen vei ut: det går i ring i hodet. Livet som lå i biter, får tilbake et sentrum, om enn et anklaget sentrum: det forener seg mot seg selv, slik et folk forener seg mot en fiende. Det lyset stenger inne. Det som krysser mørket, er mer beskjedent enn en forklaring: å vite seg som del av noe, om så som dets negativ; å føle, selv om det nå virker som ingen bryr seg om hva jeg føler. I det minste er det jeg som føler.

✦Å tilegne seg lyset

I møte med mørket er fristelsen å sikre seg lyset: å gjøre det til sitt eget. Man kan eie gjenstanden lyset kommer gjennom, men ikke forbindelsene den bærer i seg, lagene: alt som frembrakte den og alt den kommer til å representere. En bil eies gjennom en avtale alle anerkjenner; det den representerer, tillater ikke engang det: frihet, ankomst, status, å bli sett. Å eie tingen er legitimt. Forvekslingen begynner når det å eie tingen tas for å eie dens lys: bilen er min, altså er friheten den gir meg, også min.

Og den kan gå lenger: å tro at ens egen måte å se på er lyset selv: slik ser jeg teorien, altså er teorien slik. Ved enden av den veien har man ikke lenger en teori: man er teorien. Det samme skjer med det som blendet eller brente oss: man mottok ikke lenger lyset eller skaden; man er den opplyste, man er offeret. Den første identiteten velges som regel; den andre lides ofte uten at man har valgt den. Den som tror han eier lyset, kan fortsatt miste det og forbli seg selv. Den som tror han er lyset, føler at enhver revisjon truer hans eksistens.

Forvekslingen kan også plassere eieren utenfor: å ta en annen krystall for kilden. En kunstner, en leder, en lærer: lyset går gjennom dem og synes å bli født i dem. Vi trenger alle lys, og det er lett å følge den som ser ut til å ha det, selv inn i avgrunnen. Den som mottar det slik, ser ikke lenger lyset; han ser krystallen, og adlyder den.

Hvorfor faller vi for denne troen? Meningsløshet er noe av det vanskeligste for et menneske å bære, og frykten for det uforutsigbare er eldre enn all filosofi: for en organisme kan det uforutsette bety fare. Derfor trenger vi fortellinger. En fortelling sier hvilke forbindelser som betyr noe, hvem vi er og hva vi kan vente oss. Uten fortellinger kunne vi knapt leve: fortellingen er det som gjør oss til mennesker. Men innenfra ser en fortelling ut som selve verden, og vi lever alle inne i en. Slik tas den delen man ser, for helheten.

Å se en forbindelse er å erkjenne at man er avhengig av noe man ikke kontrollerer. Å tro at lyset er ens eget, er en måte å fornekte den avhengigheten på. Troen gjør frykten til et prosjekt: hvis lyset var mitt, kunne det ikke gå tapt.

Lyset holdes tilbake av frykt for mørket.

Noen ganger er det mer enn en perspektivfeil. Forskeren fra begynnelsen vet, et sted i seg, at teorien hans kan falle, og nettopp derfor må han handle som om han ikke visste det. Da blir troen et forsvar, og intet argument er nok til å løsne den, fordi den beskytter noe argumentet ikke når: selve identiteten.

Men å eie nærer frykten det lovet å dempe. Det som før kunne forandre seg, må nå forsvares mot forandring, og det som før kunne gå tapt, begynner å oppleves som noe som er tatt fra oss. Sorgen risikerer å bli til krenkelse. Det som holdes tilbake, blir varme, som i krystallen, og opphopet varme blir nag.

Å si «mitt» er å trekke en kant. Enhver krystall har kanter, og uten dem fantes det ingen krystall; forskjellen ligger mellom en kant som slipper lyset gjennom, og en som holder det tilbake. «Mitt» er av den andre sorten. En forbindelse kommer fra det som går forut for oss, og strekker seg mot det som overskrider oss; for at den skal bli min, må den skilles fra alt dette: fra kildene sine, fra de andre som også ser den, fra det den kan komme til å bety i morgen. Å tilegne seg lyset er allerede å splitte. Derfor er ondskapens rot å tro at lyset kan eies.

✦Ondskapen

Ondskapen er denne splittelsen omsatt i handling: å kutte forbindelsene lyset kunne ha kommet gjennom, eller redusere dem til én, i seg selv eller i andre. Mørket er en tilstand; ondskapen frembringer det. En krystall kan samle lyset i ett eneste punkt, til det brenner, eller bryte det i fragmenter som ikke lenger viser noe.

Det gode er den motsatte bevegelsen: å inkludere uten å skille. Det gjør synlig forbindelser som lå utenfor synsfeltet, og lar hver av dem komme med sin farge. Det finnes foreninger som ekskluderer: et folk forener seg mot et annet og gjør fienden til mørket, slik at lyset kan synes å være helt dets eget. Å si «vårt» trekker den samme kanten som å si «mitt». En forening som inkluderer, tåler lyset som kommer, selv om det forvandler eller oppløser den; den som ekskluderer, trenger at noe forblir i mørket.

Et tap legger et liv i skygge, og sorgen går gjennom det. En katastrofe sårer uten at noen ønsker det. Å avsløre et bedrageri skader den som begikk det; å stenge døren for en angriper gjør det samme; kirurgen skjærer for å helbrede. I alle disse forblir forbindelsene synlige: angriperen blir stående utenfor huset og synlig for alle.

Enhver krystall gir sin farge. Ondskapen begynner når noen gjør sin til den eneste mulige og handler for at ingen skal se annerledes. Den skjuler, skremmer, miskrediterer, underkuer, ødelegger. Den lyver, skaper fiender, bruker én sannhet til å dekke over andre. En lesning kan være mer presis enn en annen; ondskapen angriper selve muligheten til å lese. Å påtvinge én eneste farge splitter også: den skiller den andre fra hans eget blikk.

Det finnes arbeidsgivere som betaler lønninger det ikke går an å leve av. De vet at arbeiderne har familier, at de blir syke, at fortjenesten kommer av deres slit. De vet det, men når de ser på dem, ser de bare en kostnad. Alle de andre forbindelsene er der fortsatt; de lar bare én stå, den som lønner seg, og kaller en fortjeneste som kom av andres slit for sin. Hannah Arendt så noe lignende hos Eichmann: en funksjonær uten annet motiv enn å stige i gradene, ute av stand til å se fra en annens sted. Eichmann tilegnet seg ikke lyset: han overlot det til en eier og adlød. Roten er den samme: å tro at lyset har en eier. Ondskapen trenger ikke mer: én eneste forbindelse, og ingen annen i sikte.

Ondskap er å formørke: å koble fra det som var forent, å utvide mørket.

✦Ugjennomsiktighet og skygge

En ugjennomsiktig krystall er mørk innvendig og kaster skygge utover. Ondskapen har disse to retningene, og ofte begge på en gang.

Den som sier «huset definerer meg», «bilen definerer meg», «hun definerer meg», har lagt et helt livs vekt på én eneste forbindelse. Så lenge den forbindelsen holder, kan den oppleves som trygghet. Men det er et korthus: når ett kort faller, truer alt med å falle, fordi ingenting annet holdt helheten oppe. Et hus kan gå tapt, en teori kan tilbakevises, et menneske kan forandre seg. Den som har lagt livets vekt på én eneste forbindelse, frykter alt som kan rokke ved den.

Innover, ugjennomsiktigheten. Det første troen gjør, gjør den mot den som bærer den: en krystall som prøver å holde på lyset, slutter å slippe det gjennom. Den som frykter å miste sin eneste forbindelse, kan slutte å se: ikke se at firmaet synker, at teorien svikter, at den man elsker, ikke lenger er den samme. Slik formørker man seg selv.

Utover, skyggen. Den samme frykten kan vende seg mot de andre: bringe til taushet den som peker på det man ikke vil se, kontrollere, forby, bestemme fra den ene enden av forholdet hva den andre skal fortsette å være. Der forlater mørket krystallen og faller på andre.

Subjektet beskytter seg mot et fremtidig mørke ved å skape et nåværende.

Å føle frykt eller sjalusi er menneskelig; ondskapen begynner når man handler for å kutte den andres forbindelser. Og skyggen vender seg mot den som kaster den. En sprekk ses utenfra, i måten den bøyer av lyset som når andre, og den andre var den som kunne vise den frem. Den som bringer den andre til taushet, skader ham, og blir dessuten blind for sin egen sprekk.

Det samme gjelder forskerens kollega. Å tilbakevise henne med bevis begge kan undersøke, holder døren åpen. Å bringe henne til taushet så hun ikke finnes, lukker den.

✦Å leve lett

Det som holdes tilbake, veier. Nag som ikke slipper ut, skyld som går i ring, teorien som må forsvares hver dag, mennesket man må holde øye med så det ikke forandrer seg: alt dette bæres. Å holde tilbake er å late som om lyset aldri vil forlate oss og mørket alltid vil tilhøre noen andre, og den forestillingen settes aldri ned. Ondskapen tynger sjelen, og først sjelen til den som bærer den.

Den motsatte bevegelsen er å slippe gjennom. En åpen krystall tar imot lyset, gir det sin farge og gir det tilbake til verden i det den gjør; den bærer ikke på det, og derfor kan den ta imot igjen. Det som gjør det umulig å eie lyset, er det samme som lar det fortsette å komme.

Den første forskeren gjorde nettopp det: hun publiserte oppdagelsen, underviste i den og gikk videre. Hun visste ikke nødvendigvis mer enn den andre. Hun visste noe annet: at oppdagelsen kunne være hennes uten at sannheten tilhørte henne.

Det samme gjelder alt som begynner å bety noe. Å holde en kunnskap for seg selv og å holde en rikdom for seg selv er to sider av den samme tilbakeholdelsen. Å slippe gjennom er å undervise, gi, følge en søken uten å bestemme for en annen hva han skal oppdage eller hvilken farge han skal gi det. En kjærlighet varer når ingen av de to trenger å fortsette å være den de var. Det gjelder også det mørke lyset: en ydmykende setning kan gå gjennom krystallen uten å bli værende for å definere den.

Lyset kan ikke holdes fast, men man kan gjøre det til en vane å slippe det gjennom: å være til stede, hver dag, foran forbindelsene man allerede er en del av, uten å kreve at de bekrefter det man tror man vet. Å bli stående foran dem som disippel, aldri som eier. Fordi roten er en tro, og ikke et instinkt eller en skjebne, kan den ses og revideres. Men den revideres ikke én gang for alle: den vender tilbake, og derfor må blikket vende tilbake med den. Krystallen beholder sine sprekker, men er ikke dømt til å gjenta dem.

Det som gjør krystallen ugjennomsiktig, er lyset den prøver å holde fast.

Å leve lett er å lære seg ikke å gjøre frykten for mørket til et krav til verden og til de andre. En krystall som slipper lyset gjennom, beholder ingenting, og derfor er det alltid plass til det lyset som kommer. Lykken ligner mer på denne lettheten enn på noe eie: å slippe gjennom, og fortsette å ta imot.

Lyset kommer tilbake, det kommer alltid tilbake. Men aldri i samme form.

✦ ✦ ✦

Hvis denne teksten traff deg, legg igjen en like.