Ordet som trylleformel
Kabbala
Ordet som trylleformel
Kabbala som ordets mystikk.
For nesten to tusen år siden, i den såkalte talmudiske perioden, kom de lærde som studerte Bibelens detaljer sammen for å drøfte betydningen av hvert ord, hver bokstav og hvert mellomrom mellom bokstavene. De forsto at det fantes et mysterium i språket: ordenes røtter, ordene som delte bokstaver, og til og med måten bokstavene var tegnet på de slitte rullene, syntes å bære på enda et lag av mening.
De spurte hvorfor ett ord var valgt fremfor et annet, hva fraværet av et ord betydde, hva som skjulte seg i gjentakelsene, og hvilke nye betydninger som oppsto når bokstavene byttet plass. Ett enkelt ord kunne bære en diskusjon gjennom generasjoner, og et lite tegn, knapt synlig på pergamentet, kunne åpne et helt univers av tolkninger.
Århundrer senere skulle kabbalaen arve denne overbevisningen om at ingen bokstav sto der tilfeldig. Andre fagfelt ga senere navn som semantikk, semiotikk og symbolikk til noen av spørsmålene disse lærde hadde stilt årtusener tidligere, selv om formålene var andre.
For kabbalistene var ordet mer enn et redskap for tanken. Det kunne skape, forvandle, gi liv og åpne et sår. Gud hadde skapt verden gjennom ordet, og ifølge Sefer Jetsira, en av kabbalaens forløpertekster, hadde skapelsen utfoldet seg gjennom trettito visdomsstier: ti sfærer, eller sefirot, og tjueto bokstaver. Bokstavene var ikke bare tegn på en overflate, men elementene universet var unnfanget av. Verden kunne leses som en tekst, og det samme kunne mennesket, skapt i Guds bilde.
Sefer Jetsira gir et bemerkelsesverdig bilde av denne kraften. De hebraiske ordene oneg (ענג), fryd, og nega (נגע), plage, inneholder nøyaktig de samme tre bokstavene. Bare rekkefølgen endres. Boken fremstiller dem som ytterpunktene for det gode og det onde. Bokstavene dreier som et hjul, og det som er fryd, kan bli til plage, og omvendt. Ingenting er lagt til, ingenting er tatt bort. De samme bokstavene, ordnet på en annen måte, fører fra det ene ytterpunktet til det andre.
|
ענג
oneg · fryd
|
⇄ |
נגע
nega · plage
|
Men ordene blir ikke værende innestengt i bøkene. De krysser luften og når andre mennesker. Noen passerer uten å etterlate spor. Andre irriterer oss bare et øyeblikk. Og det finnes ord som, uttalt nesten uten anstrengelse, vekker et mørke som kan følge oss i årevis.
✦ ✦ ✦
En gang bestemte jeg meg for å fortelle en vits til en nær venninne. Jeg hadde prøvd den på andre, og alle hadde ledd. En vits fungerer gjerne fordi den inneholder en uventet vending på slutten, et brudd med det vi forventet. Vi ler mer av overraskelsen enn av det som blir sagt. Men hun lo ikke. Tvert imot ble hun opprørt på en måte jeg aldri kunne ha forestilt meg. Det som for andre hadde vært grunn til latter, ble for henne grunn til dyp harme. Etter en lang diskusjon spurte jeg om hun noen gang hadde opplevd noe lignende det vitsen handlet om. Hun innrømmet at hun hadde det, at hun som barn hadde vært gjennom en svært lik opplevelse.
Den samtalen fikk meg til å forstå noe om ordenes makt. Jeg hadde fortalt vitsen for å få henne til å le, men jeg hadde utløst en virvelvind av smertefulle følelser. De samme ordene som hadde skapt glede hos noen, hadde vekket lidelse hos en annen. Et ord sagt i beste mening kunne åpne et rom for det onde. Ordet reiste gjennom luften og gikk inn i henne, og berørte noe hun ikke hadde løst, noe kabbalaen kaller mangel på oppretting. Det som kan kalles ondt, var ikke i ordet; det var i henne: det ventet på et møte, og ordet fikk det til å tre frem.
Det onde ligger ikke i ordet, heller ikke i hensikten til den som uttaler det, men i møtet mellom ordet og historien til den som tar imot det. Hensikten tilhører den som snakker, men konsekvensene springer ut av historien til den som lytter. Mellom de to finnes et rom som ingen av dem fullt ut kontrollerer. Den samme hendelsen kan oppleves som en velsignelse av én og som en ulykke av en annen. Og den som kjenner den andres sår, kan bruke ordet som en trylleformel.
✦ ✦ ✦
Fortryllelsen begynner når den andres ord ikke lenger tilhører dem. Noen kaller oss egoistiske, feige, stygge eller mislykkede, og hvis noe i oss svarer, fortsetter vi å høre den stemmen lenge etter at den har stilnet. Vi diskuterer med den, vi benekter den, vi samler bevis mot den. Men jo hardere vi prøver å bevise at vi ikke er det vi har blitt kalt, desto mer nærværende blir ordet. Ikke fordi vi har oppdaget en sannhet, men fordi noen har sagt høyt det vi selv fryktet kunne være sant. Den andre har kanskje glemt oss. Vi, derimot, har begynt å gjenta ordet deres. Og hver gjentakelse river opp såret på nytt.
Enkelt sagt ligner mennesket en C (man kunne også bruke den hebraiske bokstaven bet, ב, et symbol på deling, har verdi av to), en åpen figur som likevel ikke er ufullstendig. Åpningen er en del av det den er. Den lukker seg aldri helt. Gjennom den strømmer verden, med sitt lys og sitt mørke, sine drømmer og sine nederlag, kjærlighet, tap, glede, smerte og andres ord. Men vi lever i forsøket på å gjøre denne C-en til en O (eller til den hebraiske slutt-mem, ם, lukket på alle fire sider), en perfekt sirkel, uten begynnelse eller slutt, der ingenting mangler, ingenting er for mye og ingenting kan forstyrre oss. Vi vil lukke åpningen der det uventede kommer inn. Vi vil vite én gang for alle hvem vi er, hva vi er verdt og hvilken plass vi har i verden. Og vi leter etter svarene i andres blikk og ord.
Ett enkelt ord kan da få en trylleformels kraft. «Du er en taper», sier de til oss. Ikke «du har mislyktes», som beskriver noe som skjedde, men «du er», som gjør krav på å definere alt vi er. Og det er ikke alltid en fornærmelse. «Du er fantastisk», «du er min redning» kan også lukke sirkelen, og nettopp slike ord har vi mye vanskeligere for å mistro.
De lærde etterlot seg en avslørende motsigelse. Talmud lærer at selv om hele verden anser deg som rettferdig, skal du se på deg selv som om du var ond. Men det læres også at du ikke skal betrakte deg selv som ond. Kanskje ligger læren nettopp i denne spenningen: å ikke la noen dom få det siste ordet om hvem vi er, verken den som fordømmer oss eller den som smigrer oss.
Hver av disse dommene lover en lukning, et endelig svar på et spørsmål som aldri blir ferdig formulert. Vi kan avvise den, bli opprørt over den, kjempe mot den i årevis. Men så lenge vi fortsetter å organisere tilværelsen vår rundt den, vil vi fortsette å forsøke å lukke sirkelen. Fortryllelsen består ikke bare i at den andre forsøker å definere oss, men i at vi selv tar del i forsøket på å gjøre ordet deres til vår sannhet. Det er der én form for ondskap begynner: når en dom slutter å være en vurdering og blir en skjebne.
✦ ✦ ✦
Diskusjonen med venninnen min tok ikke slutt da en av oss fikk rett. Den tok slutt da jeg sluttet å forsvare vitsen min og spurte henne om hun hadde opplevd noe lignende. En dom besvares med en annen dom, og sirkelen lukker seg litt mer. Et spørsmål, derimot, gir C-en tilbake åpningen sin.
Fortryllelsen brytes ikke av det motsatte ordet. Å svare «du er en taper» med «jeg er en vinner» bytter bare én O mot en annen. Det er heller ikke nok å vite at man er åpen, for selv åpenheten kan bli et bilde man må forsvare. Bevegelsen som oppløser fortryllelsen, er den motsatte av O-ens: ikke å lukke seg, men å samle seg. Å bli et punkt.
Ikke å gjøre seg liten for den andres blikk, slik ordet vil, men å slutte å trenge det blikket. Et punkt har ingen deler som et ord kan splitte, og ingen overflate der en dom kan skrives. I den vestlige tradisjonen lever det videre som evangeliets «tøddel» («ikke en tøddel eller en prikk skal forgå av loven», Matteus 5,18): den minste bokstaven, den som ifølge kabbalistene innleder streken til alle de andre. Det er jod (י), forbokstaven i Guds navn, som også kunne innta punktets plass.
Plagens bokstaver er de samme som frydens. Det som skiller dem, er ikke stoffet, men om hjulet kan fortsette å dreie. Og et hjul dreier bare rundt et sentrum som ikke beveger seg.
C
Comments
Post a Comment