De elskendes galskap. Illusjonen om å være hel
- Kabbala -
De elskendes galskap
Illusjonen om å være hel
אִם אֵין אֲנִי לִי, מִי לִי? וּכְשֶׁאֲנִי לְעַצְמִי, מָה אֲנִי?
«Hvis jeg ikke er for meg selv, hvem er da for meg? Og hvis jeg bare er for meg selv, hva er jeg?»
Det forrige essayet kretset rundt en setning som virket enkel: «Du skal elske din neste som deg selv». Vi oppdaget at vanskeligheten ikke så mye lå i den andre som i dette «deg selv» vi tar for gitt at vi kjenner. Og vi oppdaget at mellom oss og den som såret oss, blir det gjerne liggende igjen en gjeld. Vi venter at den skal betales i riktig rekkefølge: en unnskyldning, en oppreisning, en anerkjennelse. Når ingenting av dette kommer, er tilgivelse den eneste veien ut av bitterheten som vender tilbake igjen og igjen: å slutte å kreve inn, i én eneste bevegelse, og gi den andre i gave det han tok fra oss.
Men det finnes en annen gjeld, og kanskje er den den vanskeligste av alle.
Den gjelden man har til seg selv.
Og under den, noe som slett ikke er en gjeld, men en bønn.
✦Jeg skulle ha
Vi kjenner alle den stemmen. Den kommer om natten, i dusjen, på vei til jobben:
Jeg skulle ha sett det. Jeg skulle ha sagt det. Jeg skulle ha gått tidligere. Jeg skulle ha blitt.
På spansk betegner verbet deber på én gang en plikt og en gjeld. Norsk bærer sporet enda tydeligere: skyld er både det vi bærer og det vi skylder, og skulle springer ut av samme gamle rot. På tysk er Schuld skyld og gjeld; på arameisk er ḥôbâ gjeld og synd, og derfor ber Matteus’ Fadervår «tilgi oss vår skyld», der Lukas sier «våre synder». Skyld leves som en gjeld som krever å bli gjort opp.
«Jeg skulle ha» taler om noe som allerede har skjedd, som om det fortsatt kunne betales. Og det forutsetter noe merkelig: et jeg som i det øyeblikket allerede visste det jeg først vet nå.
Det jeget har aldri eksistert.
Den jeg var, visste ikke det jeg vet. Han valgte med det han hadde: sin frykt, sitt begjær, sitt vindu på størrelse med en negl. Og jeg dømmer ham herfra, med etterpåklokskapens klarhet.
Men «jeg skulle ha» ender nesten aldri der det ser ut til. Jeg skulle ha vært sterkere, mer oppmerksom, modigere. For hva? For at de skulle elske meg. For at de skulle velge meg. For at de ikke skulle gå. Det høres ut som en bebreidelse, men under ligger en bønn. Og det gjør noe enda farligere: det setter meg i sentrum. Under press, når noe må avgjøres, besvares eller leveres, slutter hver oppgave å være en oppgave og blir en dom over meg. Og sentrum er tungt: jo mer stress, jo mer setter jeg meg selv i sentrum; jo mer i sentrum, jo mer stress.
✦Hva subjektet egentlig ber om
Lacan sa det presist: enhver fordring, uansett hva den ber om, er også en fordring om kjærlighet. Man ber om noe konkret, men håper på noe annet: tegnet på at man finnes for den Andre (med stor forbokstav: ikke en person, men stedet vi blir anerkjent fra). At det et sted fra blir sagt: «Dette er du, og det er godt.» Derfor er anerkjennelse aldri nok. Noen verdsetter arbeidet, en venn takker, og noe mangler fortsatt. Det man ber om, er det som blir til overs når de allerede har gitt det man ba om.
Den bønnen springer ut av noe som ikke lukker seg. Lacan kalte det «mangel på væren»: vi faller aldri helt sammen med det vi sier at vi er. Det er ikke en feil som skal rettes; det er det som får oss til å spørre, begjære, elske. På spansk betyr falta både mangelen og overtredelsen; også på norsk kan en mangel være både det som mangler og en feil. Språket visste allerede at vi forveksler det ene med det andre.
Her ligger fellen. Å vite at det jeg ber om, kan ingen gi meg, er uutholdelig. Å tenke «det var jeg som sviktet» er lettere å bære, fordi det bevarer håpet: hvis det var min feil, fantes det en løsning; en dag skal de gi meg det, en dag skal jeg igjen være noen for de øynene som lukket seg.
Skylden gjør det umulige om til gjeld.
✦Det fangede lyset
Et bilde har fulgt meg lenge. Jeg er en krystall som verdens lys går gjennom. Jeg er ikke lyset. Jeg tar imot det, bøyer det etter min form og slipper det ut. Hver gang det passerer, forandres noe i meg, ganske lite.
Men på krystallen faller også et annet lys. Det kommer reflektert, som i et speil, fra de andres blikk: det som ble forventet av meg, det jeg «skulle» være. Det bildet tar jeg for mitt eget, og innenfra begynner det å måle. En situasjon kommer, minnet sier hva som burde komme ut, og noe annet kommer ut. De stemmer ikke overens, og jeg slutter: det må være noe galt med meg.
Men de kunne aldri ha stemt overens. Det forventede ble beregnet for en krystall uten form, uten frykt og uten historie: det samme jeget som aldri har eksistert. Det som kommer ut av meg, kommer ut avbøyd fordi krystallen har en form, en tetthet, en historie. Ingen krystall bryter lyset nøyaktig som en annen. Det avviket er ikke en feil. Det er min signatur. Skylden leser som feil det som er egen form.
Når sinnet fungerer, retter det forventningen sin i møte med det det ikke ventet: det lærer. Skylden gjør det motsatte. Den lar bildet stå urørt og dømmer det som kom ut.
Nesten alltid begynner det utenfra. En e-post, et blikk, en stillhet. Lyset kommer inn, og i stedet for å gå gjennom begynner det å kastes frem og tilbake inni, raskere og raskere. Slik virker en optisk fiber: når lyset treffer den indre flaten i en vinkel som hindrer det i å slippe ut, blir det fanget i en rekke indre refleksjoner. Det kastes tilbake igjen og igjen. Slik virker også det «jeg skulle ha» som kretser gjennom natten.
Hva er det som svikter der? Ikke lyset: det kommer inn som det kommer inn. Heller ikke er det slik at krystallen knuses. Det er vinkelen. Krystallen heller mot bildet, mot blikket som måler den, og fra den hellingen hjelper ingen utgang.
Under stress blir krystallen urolig. Den dreier seg på jakt etter utgangen, men den dreier rundt seg selv, og hver omdreining etterlater den vendt mot seg selv igjen. Alt som kommer inn, ser ut til å handle om meg, og jo mer det handler om meg, jo mindre finner det veien ut. Sett utenfra virker en krystall som holder på lyset, mørk; innvendig er den mettet. Dette er skyldens svarte lys: det lyser ikke opp noe; det bare kretser.
Hvorfor slipper den ikke lyset ut? Av frykt, ja. Men også av en annen grunn: så lenge lyset kretser inni, er krystallen sentrum for alt.
Å holde på lyset er en måte å forbli sentrum på.
Overfor dette sentrum finnes det tre mulige steder. De to første blir værende i det.
✦Den anklagede
Enhver gjeld trenger en kreditor. Freud ga den et navn: overjeget. Og han observerte noe foruroligende: samvittigheten blir strengere jo mer vi gir avkall. Kraften i det vi nekter oss selv, forsvinner ikke; overjeget samler den opp og vender den mot oss. Hver betaling gir innkreveren mer styrke til å komme tilbake og kreve igjen. Overfor ham er det å begjære allerede å stå i gjeld. Derfor er det de som strever hardest for å være gode, som anklager seg selv mest.
Den innkreveren har nesten alltid et ansikt: den hvis kjærlighet vi mistet, den hvis taushet såret oss. I melankolien, sa Freud, er bebreidelsene et menneske retter mot seg selv, ofte bebreidelser mot en som er elsket, vendt tilbake mot ens eget jeg: «objektets skygge falt over jeget». Ronald Fairbairn så hvorfor: barnet som blir sviktet av en forelder, foretrekker å tro at skylden er dets egen. Slik forblir forelderen god, og verden beholder sin orden. Det er som om barnet sa til seg selv, med Fairbairns ord: «Det er bedre å være en synder i en verden styrt av Gud enn å være en helgen i en verden styrt av Djevelen.» Det finnes en hemmelig troskap i skylden.
Men skylden gir meg noe mer: et sted. Når jeg er skyldig, peker hele verden mot meg. Jeg er den det snakkes om, den som skylder. Endelig finnes jeg. Derfor finnes det en jouissance i skylden, forkledd som smerte. I klinikken fant Freud dem som trenger straff mer enn tilgivelse, og til og med dem som begår en forbrytelse for å gi et motiv til en skyld de allerede bar på.
Og den andre anklager meg kanskje ikke engang. Kanskje har han for lengst gått videre med livet sitt. Det er jeg som stiller meg bak blikket hans, som holder retten i gang, skriver dommen og undertegner den. Lacan kalte fantasme den scenen man setter opp for å vite hvilken plass man har overfor den Andre.
Hvis det jeg ber om, er å være noen for den Andre, tilbyr skylden meg en billig utgave: å være noen for dens domstol.
✦Avguden
Det andre stedet ser ut som en vei ut: å tilgi seg selv. «Tilgi deg selv», gjentar selvhjelpsbøkene. Men da Jesus tilga en lam mann, spurte de skriftlærde forarget: «Hvem kan tilgi synder uten Gud alene?» (Markus 2,7). Spørsmålet deres var teologisk; her kaster det lys over noe annet. Den som sier «jeg tilgir meg selv», inntar stedet tilgivelsen gis fra. Domstolen står fortsatt; bare dommen er endret. Jeget som fordømte seg selv, frikjenner seg nå, og i begge tilfeller er det jeget som dømmer.
Bibelen har en lov for dette, selv om den ble skrevet med et annet formål: «Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde» (2 Mosebok 20,4). Det hebraiske ordet er pesel, av en rot som betyr å skjære ut: det utskårne, faste bildet. Det levende forandrer seg, og feilen er å hugge bildet i stein og deretter knele foran det. Den anklagede kneler foran sitt idealbilde, eller foran dets bakside, «jeg er ikke verdig til å bli elsket», som også er hugget i stein. Den som frikjenner seg selv, kneler foran et annet: bildet av seg selv som en mild dommer. Dette er jegets avgudsdyrkelse: jeget i Guds sted.
Hvorfor virker det ikke? Lacan skilte mellom den andre, medmennesket, og den Andre med stor forbokstav: stedet det tales og dømmes fra. Et menneske kan innta det stedet en tid, men er ikke det stedet. Og han la til: det finnes ingen Annen til den Andre. Bak stedet vi blir dømt fra, finnes det ingen som garanterer dommen. Også den som inntar det, er merket av sin egen mangel.
Ingen har det siste ordet om hva jeg er. Verken den andre eller jeg.
Derfor kan det jeg ber om, ikke komme, og derfor kan jeg heller ikke gi meg det selv. Handlinger kan dømmes: jeg gjorde skade, eller jeg gjorde det ikke. Det som ikke kan dømmes, er hele ens væren, verken for å fordømme den eller for å frikjenne den.
✦Ut av sentrum
Isaac Lurias kabbala forestilte seg universets begynnelse som en tilbaketrekning. Før skapelsen fylte det uendelige alt (Ein Sof, «uten ende», som kabbalistene kaller Gud hinsides ethvert navn). For at noe annet enn det selv skulle kunne finnes, trakk det seg sammen og etterlot et tomt rom. Luria kalte denne sammentrekningen tzimtzum. Hvis selv det uendelige måtte forlate sentrum for at det skulle finnes en verden, trenger ikke jeget å bli værende der.
I et annet essay skrev jeg om bitul, utslettelsen av jeget i den mystiske tradisjonen. Krystallen frembringer ikke lyset og kan ikke gjøre krav på det som sitt eget, men den er heller ikke ingenting: den har struktur, merker, vinkler. Å forlate sentrum er å dreie krystallen ganske lite. Lyset forandres ikke, og krystallen knuses ikke; det som forandres, er hvor den vender seg. Og lyset som kretset, finner veien ut.
Men bitul er ikke en idé for senere. Å si til seg selv på slutten av dagen «det definerer ikke meg» kommer for sent: da har lyset allerede gått tusen runder. Bitul øves i det øyeblikket lyset kommer inn. Det finnes et vers i Salme 16 som tradisjonen har gjort til en daglig praksis: «Jeg har alltid Herren for øye.» Noen henger det opp foran seg, for å ha det synlig. Lest herfra er det en konkret praksis: å sette noe foran meg som ikke er meg. Sentrum blir liggende utenfor.
Hvordan ser det ut en helt vanlig dag? En hastende e-post kommer, en frist, et vanskelig møte. Sentrums spørsmål er: hva kommer de til å tenke om meg? Spørsmålet til den som stiller seg ved siden av, er: hva trenger dette? Det første får krystallen til å snurre rundt seg selv; det andre vender den mot oppgaven. Det er ikke likegyldighet. Man arbeider like godt, noen ganger bedre, fordi kraften som gikk med til å forsvare bildet, blir frigjort til arbeidet.
En vismann i Talmud sa det i Fedrenes etikk (2,16): «Det er ikke ditt ansvar å fullføre verket, men du er heller ikke fri til å trekke deg fra det.» Den første halvdelen tar jeget ut av sentrum: verket er ikke mitt, og resultatet avhenger ikke av meg alene. Den andre hindrer at dette forveksles med å vaske hendene sine. Og på hebraisk finnes en detalj: «å trekke seg fra» heter libatel (לִבָּטֵל), av samme rot som bitul (בִּטּוּל). Lest herfra trekker setningen en grense: bitul utsletter jeget, ikke oppgaven. Jeg trekker meg fra sentrum, ikke fra arbeidet.
Og jeg? Er jeg ikke engang herre over meg selv?
Kanskje ikke. Skylden behandler ens eget liv som en dårlig forvaltet eiendom. Men livet, talentene, feilene går gjennom oss. «Jeg skulle ha» trenger en eier som har sviktet; hvis ingen er absolutt eier av det han er, kan heller ingen kreve av seg selv å ha hatt kontroll over alt han var. Man står til ansvar for sine handlinger, men ikke for den mangelen som utgjør en.
Men vær varsom: bitul er ikke forakt. «Jeg er ingenting», sagt med forakt, holder dommeren intakt; bare at han nå dømmer med lav stemme. Krystallen sier ikke «jeg er verdiløs». Den sier «jeg er ikke lyset». Det ene er ydmykelse. Det andre er frihet.
Å forlate sentrum visker ikke ut fortiden. En gammel lære sier at omvendelsen (teshuva), når den skjer av kjærlighet, gjør feiltrinn om til fortjenester. Den visker dem ikke ut, fordi den innebærer å gjøre godt igjen det som kan gjøres godt igjen. Men omvendelse er ikke å gå tilbake: det er å vende seg mot lyset, å dreie krystallen ganske lite. Da skifter fortiden plass: den betales ikke, den leses på nytt. «Jeg skulle ha» leser fortiden for å anklage; omvendelsen leser den for å ta den opp i seg. Den mystiske tradisjonen går enda lenger: intet fall er endelig, og hver nedstigning skjer for en oppstignings skyld. Den jeg var, vil ha vært den som førte meg hit. Hver omvei og hvert fall (og dette sier en som har hatt dem alle) ble nødvendige i gjenlesningen. «Steiner på veien? Jeg tar vare på dem alle; en dag skal jeg bygge et slott», skrev brasilianeren Nemo Nox. Og fjerner jeg én eneste, faller slottet. Og hvorfor lærte jeg ikke før? Det spørsmålet er det siste «jeg skulle ha»: det forutsetter, enda en gang, et jeg som allerede visste. Jeg lærte da jeg var i stand til å forstå. Krystallens merker viskes ikke ut; de blir form.
✦Å elske seg selv
Lacan sa at å elske er å gi det man ikke har. Tilgivelsen viser det nesten bokstavelig: den som tilgir, gir det han ikke lenger har, fordi det ble tatt fra ham. Men også når det ikke finnes noe å tilgi, er det dette kjærligheten er. Vi gir ikke det vi eier: vi gir vår mangel. Vi viser hvor vi er sårbare, i håp om at den andre ikke sårer oss der.
Og her er paradokset: nok en gang ber vi om det umulige. Det den andre kan gi meg, selv når han virkelig elsker meg, er også hans mangel, ikke hans fylde. Jeg ba om fylde; den andre gir meg sin mangel. To gale elskende som sitter i måneskinnet og lover hverandre alt.
Overfor den andre forlater mangelen meg som en gave: den har en mottaker. Overfor meg selv finnes det ingen å overrekke den til: den blir. Det som kan forandres, er hva jeg gjør med den. Hvis det å elske den andre er å gi det man ikke har, i det skjulte håp om at den andre skal fullstendiggjøre meg, er det å elske seg selv å slutte å kreve av seg selv det man ikke har. Og å slutte å vente å bli hel.
Derfor er det å tilgi seg selv ikke det samme som å frikjenne seg selv. Avguden setter seg i dommersetet og avsier en ny dom. Den som forlater sentrum, reiser seg og lar dommersetet stå tomt. Når setet står tomt, slutter mangelen å være en saksmappe og blir igjen det den alltid har vært: det som får oss til å begjære.
Kepler oppdaget at planetene ikke går i sirkler, men i ellipser. En ellipse har to brennpunkter: Solen fyller det ene; det andre er tomt. Og banens form bestemmes av begge. Kanskje ligner et liv utenfor sentrum på dette: det går rundt noe som lyser det opp, og rundt et tomt punkt som ingen fyller. Den tomheten er ikke en feil ved banen. Den er halvparten av dens form.
Å slutte å be er ikke å slutte å begjære. Jeg søker, jeg elsker, jeg velger, jeg tar feil, jeg gjør godt igjen det som kan gjøres godt igjen. Det som faller bort, er bønnen om en garanti. Og det jeg ba om, å være del av noe større enn meg selv, kommer ikke som en gave noen rekker meg. Men det går gjennom meg. Krystallen eier ikke lyset; og likevel, mens den lar lyset passere, er den ikke adskilt fra det.
Gapet lukker seg ikke.
Men det slutter å anklage.
✦ ✦ ✦
Å tilgi den andre er å slutte å holde ham som skyldner. Å tilgi meg selv er ikke å sette meg i dommersetet for å frikjenne meg, men å la det setet stå tomt. Da slutter den andre å spille en rolle i mitt fantasme og blir igjen det han alltid har vært: en jeg aldri blir ferdig med å lære å kjenne. Akkurat som meg.
Hillel sa det i to spørsmål. «Hvis jeg ikke er for meg selv, hvem er da for meg?»: ingen kan stå til ansvar for mine handlinger i mitt sted. «Og hvis jeg bare er for meg selv, hva er jeg?»: jeg er verken sentrum eller eier av det som går gjennom meg. Man trenger ikke viske ut jeget for å slutte å tilbe det. Det er nok å ta det ut av sentrum.
Det jeg ba om, var aldri et behov. Det var en fordring om kjærlighet, og enhver fordring om kjærlighet ber om det samme: at den Andre skal fullstendiggjøre meg. Det er dette ingen kan gi, fordi ingen har det. Og derfor kan jeg si det uten å fornekte mangelen:
Jeg trenger ikke det ingen kan gi.
Hvis denne teksten traff deg, legg igjen en like.
Comments
Post a Comment